Annonse
10:54 - 08. juli 2018

Thelma er mer enn en overnaturlig thriller

Thelma viser hvordan avstengning av følelser kan føre mennesket ut i uforståelige handlinger.

Thelma (2017) kan forstås som en film om hvor overveldende følelser som sjalusi og morderiske fantasier kan være. Foto: Motlys
Annonse

Når skal Joachim Trier begynne å lage gode filmer igjen, spør Gaute Brochmann i en kommentar i Morgenbladet 26. juni. Han beskriver Triers siste film Thelma, som i forrige uke ble nominert til tolv Amanda-priser, som «tam, stiv og forutsigbar». Brochmann hevder videre at filmens overnaturlige elementer ikke er annet enn sjangerklisjeer, og konkluderer med at filmen ikke kan fortelle oss noe verdifullt «om mennesker, tiden vi lever i eller annet som skiller gode filmer fra dårlige».

Jeg er enig. Men bare så lenge Thelma defineres som en overnaturlig thriller. Jeg ser imidlertid flere nivåer i filmen, og mener de overnaturlige elementene har en undertekst som uttrykker mer komplekse og dyptgående psykologiske fenomener. For hvorfor er Thelma så redd for sitt eget begjær og sine indre fantasier? Og hva ligger til grunn for at foreldrene beskylder sin lille datter for deres sønns død?

Sigmund Freud (1856–1939) skriver i artikkelen Totem og tabu fra 1913 om angsten som kan oppstå for egne fantasier. Hans budskap er at all form for magi er forankret i noe dypt menneskelig. Freud mente at den magiske tenkningen kan spores tilbake til spedbarnets opplevelse av å være i sentrum av verden, helt avhengig av sine omgivelser, men samtidig, idet et sultent skrik får melken til å strømme, får en opplevelse av kontroll. Psykoanalytisk utviklingsteori har i tiden etter Freud rettet oppmerksomheten mot hvordan god omsorg i form av kjærlige og tilstedeværende omsorgspersoner hjelper barnet med utvikle en tydeligere psykologisk grense mellom seg selv og andre. Med det vil barnet kunne gi slipp på behovet for å kontrollere omverdenen og samtidig lære å romme egne følelser. En mangelfull emosjonell omsorg der barnet i for liten grad blir rommet psykologisk av sine foreldre, kan derimot medføre at barnet ikke lærer å tåle egne følelser og samtidig bevarer et behov for å kontrollere andre. Når grensen mellom en selv og verden er utydelig vil også skillet mellom fantasi og virkelighet kunne oppleves uklar. Indre fantasier, drevet frem av sterke, men dypt menneskelige følelser som misunnelse og sjalusi, kan gi opphav til en angst for at fantasiene kan være til skade for andre. Som i filmen Thelma, der hverken hovedpersonen selv eller foreldrene kan tåle sterke følelser, og henfaller til en magisk forståelse av at den lille jenta har overnaturlige evner som innebærer at hun kunne drepe sin lillebror med bare viljen.

Filmen kan således forstås som en fortelling om hvor overveldende intense følelser som sjalusi og morderiske fantasier kan være. Karakterene vi presenteres for, og relasjonene dem imellom, kan i et slikt perspektiv sies å uttrykke allmennmenneskelige psykologiske fenomener som på ulikt vis berører oss alle. Slik blir Thelma et psykologisk drama som beretter om dyptgående krefter i mennesket, og om hvordan avstengning av følelser kan føre mennesket ut i uforståelige handlinger.

Cecilie Hillestad Hoff

Psykologspesialist og kandidat ved Norsk Psykoanalytisk Institutt

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvererklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.