Annonse
00:00 - 13. juli 2018

Tendensiøst og ensidig om rus

Mediene formidler generelt et unyansert bilde av avhengighetsproblemene i vårt land. Jevnlig er det «stoffmisbrukeren» vi møter, ofte fremstilt på stereotypt og overfladisk vis.

Begreper som "alkoholiker" skaper en logisk brist. Arkivfoto: Christian Belgaux
Annonse

Språket som brukes om rus i mediene, er som oftest lite faglig orientert. I stedet preges det fremdeles av bruken av gammeldagse og moralsk belastede begreper som «alkoholiker», «narkoman» og «stoffmisbruker». Bildebruken knyttet til avis- og nettinnlegg fokuserer samtidig ofte på sprøyter og skittent brukerutstyr, narkotiske piller og lignende, bilder som skaper ubehag og avstand.

Å fokusere på den mest sårbare gruppen (folk som bruker sprøyter, bor på gaten og er synlig reduserte helsemessig) flytter dessuten bevisstheten bort fra det vi alle vet, men likevel lett kan glemme: at de aller fleste som sliter med skadelig bruk av rusmidler og rusavhengighet i vår kultur, drikker alkohol. De kan være journalister, helsearbeidere, håndverkere og pensjonister, og de ligner ikke så mye på medienes bilde av «rusmisbrukeren». Du møter daglig mange av dem på gaten, men du kan sjelden se hva de sliter med!

Den tendensiøse og ensidige måten å fremstille vårt lands rusproblematikk på kan med rimelighet forstås som kollektiv fortrengning. Vi vender blikket bort fra våre egne problemer og lar en liten og utsatt gruppe være problembærere og representanter for avhengighet som fenomen. Og når rusavhengighet blir personifisert gjennom «stoffmisbrukeren» eller «alkoholikeren», blir det også vanskelig eller truende for folk flest å relatere seg til bildet som skapes, spesielt så lenge denne skikkelsen presenteres i et offerperspektiv, som et annenrangs menneske eller som en belastning for samfunnet. Mange unngår likeledes å oppsøke hjelp på et tidlig tidspunkt, før situasjonen blir virkelig komplisert. En kan lett få det inntrykk at det bare er «de der» som trenger hjelp. «Og jeg er jo ikke alkoholiker eller narkoman», tenker mange.

En kan lett få det inntrykk at det bare er «de der» som trenger hjelp.

Uten å idyllisere andre rusmidler, er det et faktum at alkohol er et toksisk (giftig og skadelig) rusmiddel om en ikke bruker det med respekt og forsiktighet. Våre problemer forbundet med alkohol medfører enorme samfunnsøkonomiske så vel som menneskelige kostnader, og alkohol hadde neppe blitt lovlig om det ble lansert som et nytt rusmiddel nå. Alkoholbruken vår representerer et folkehelse- og familiehelseproblem, foruten lidelsene brukeren møter.

Skal vi klare å få en mer representativ og informativ rusdebatt, må stereotypiene og fordommene som ligger under her, utfordres mer aktivt. Det er likeledes på tide å bruke et mindre moralsk belastet og mer faglig orientert språk i forhold til rusproblematikk. Betegnelser eller stigma som «stoffmisbruker» og «alkoholiker» fratar folk noe av deres menneskelighet, selvrespekt og håp. De forutsetter også noe kronisk og statisk, tenk bare på utsagn som «en gang alkoholiker, alltid alkoholiker»!

Og begreper som «alkoholiker» rommer dessuten en logisk brist. For mennesker kan både ha, lide under og kan være sterkt preget av rusproblemer, men de er jo ikke sitt problem. Ingen vil kalle en dame som sliter med angst, «angstdamen» eller en mann med diabetes «diabetesmannen». Og på samme måte er ingen sitt rusproblem, slik begrepene «narkoman» eller «alkoholiker» oppleves å forutsette.

Det er å forvente at journalister og andre setter seg inn i et mer faglig, oppdatert og moralsk nøytralt språk forbundet med rusavhengighet og andre typer rusproblemer, slik bildebruk og andre virkemidler med enkle grep bli mer nyansert og representativ.

Det er langt bedre med engasjement enn likegyldighet i de pågående debattene. Men om en likevel klarer å tone ned skråsikkerhet, for sterkt verdiladede og moraliserende syn, polarisering og skyttergravskrig, vil nok dette øke troverdigheten betraktelig sett fra leserens ståsted. Det er likeledes få områder en finner så mye skyldfordeling og så mange svart-hvitt syn som en møter på rusfeltet.

Vi må i stedet tåle kompleksiteten forbundet med rusproblematikk; her finnes det ikke enkle løsninger og svar og heller ikke mirakelmetoder. På dette området er det mindre bruk for skråsikkerhet enn for dialog, nysgjerrighet og sunn tvil. Og folk har dessuten krav på både nyanserte og realistiske beskrivelser av hva avhengighet er og hvilke hjelpetilbud som finnes, men også om de ulike tilnærmingenes styrker og deres begrensninger. Forebyggings- og samfunnsperspektivet må likeledes ikke komme i bakgrunnen, slik det har lett for å gjøre i debattene rundt rusproblematikken. Vi som arbeider i hjelpesystemene, har en tendens til å glemme helhetsperspektivet. Vi ser pasienten og individet tydeligst.

Og avslutningsvis vil jeg tilbake til begynnelsen av dette innlegget: Vi må kunne diskutere alkoholproblemene i vårt land mindre defensivt. Det vil tjene våre barn så vel som oss selv! Rusdebattene må søke både kunnskap og sannferdighet, ellers mister de både relevans og gyldighet.

Jens Ramfjord er psykologspesialist og arbeider i Bergensklinikken

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvererklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.