Annonse
15:07 - 11. juli 2018

Populisme er en hore som selger seg til hvem som helst, skriver Espen Thoresen

Populisme er en hore som selger seg til hvem som helst, skriver Espen Thoresen.

En dæsj folkelig sjarm, farget hår og en perlehvit tanngard var nok til å forføre et helt folk med komprimert visvas. Og nå har Trump lært av Berlusconi, og gjort sin egen vri på samme suksessoppskrift. Foto: Tiziana Fabi / AFP / NTB scanpix
Annonse

Fra barnsben av lærte vi at ytringsfrihet er demokratiet viktigste verdi, men dette var før scenen ble overtatt av konspirative lufthoder som vender kappen etter likes. I en tid der frykt forbindes med å havne i midtsetet på fly og sult om at syklisten til Foodora er forsinket, har mangelen på bravado dekket bordet for flipp-flapp-nonsens fra et kling-klang-univers.

Samtidig som ytringsfriheten aldri har vært mer demokratisk, er den edle tanken bak i ferd med å gå til dunders. Mens folk med utdanning knapt formerer seg, holder nedre deler av sekundærnæringen og dansebandvokalister samme tempo som de har gjort i alle år. Med dette som prefiks lar det seg gjøre å påstå at evolusjonen er i ferd med å snu. For å understreke påstanden bør det være lov å minne om at de samme som lo av propaganda om at Kim Jong-il oppfant hamburgere, er de som ble rasende over «nyheten» om at herr og fru Clinton pulte barn i kjelleren på en pizzarestaurant. Østlig eller vestlig propaganda? Folk ser ikke forskjellen og lar seg velvillig manipulere. Hvis denne utviklingen fortsetter, ender vi med at informasjonsbehovet blir dekket av silikonpreparerte bloggere og rallende konspirasjonsteoretikere mens vi tramper takten til dansemusikk.

Samtidig har det dukket opp flere ledende politikere med despotiske trekk. Det som skiller kjøtthuer som Trump, Putin, Duterte, Erdogan, Maduro og deres like fra tidligere tiders diktatorer, er – kanskje med unntak av Hitler – at de er folkevalgte med hang til å bruke sin demokratisk tildelte makt til å underminere systemet de er satt til å forsvare.

Ytringsfrihet er til for dem som er villige til å misbruke den.

Populisme er en hore som selger seg til hvem som helst, og konsekvensen er at USA har endt opp med en tegneseriefigur som hoppet ut av rammen. Men Trump er neppe smart nok til å oppfinne seg selv, og han er heller ikke den første. Den som fremstår å være bisarrversjonen av donaldisme og Trumps viktigste inspirasjonskilde, heter Silvio Berlusconi. Italias lengstsittende statsminister etter krigen er originalutgaven og sannsynligvis også rollemodell for tidens populistiske navlebeskuere. Mens resten av verden lente seg bakover i sjokk og avsmak, beviste Silvio at en dæsj folkelig sjarm, farget hår og en perlehvit tanngard var nok til å forføre et helt folk med komprimert visvas. Allikevel var dette til ingen hinder for at den selvforherligende tosken ble gjenvalgt, ikke én, men tre ganger. Dette må Trump ha fått med seg, for her finnes flust av paralleller. Faktisk er det et helt hav av sammenfallende pølsevev å øse av:

Berlusconi: «I am the best political leader in Europe, and in the world.»

Trump: «I am the greatest person in the world!»

Berlusconi: «There is no-one on the world stage who can compete with me!»

Trump: «Sorry loosers and haters, but my IQ is one of the highest, – and you all know it!»

Berlusconi: «I don’t need to go into office for the power. I have houses all over the world, boats and airplanes. I am making a sacrifice.»

Trump: «I am really rich. I’m not saying that to brag. I’m doing that to show that’s the kind of thinking our country needs.»

Berlusconi var også tidlig ute med å demonstrere sin mangel på selvinnsikt ved å proklamere: «I am the Jesus Christ of politics.»

Trump fulgte senere opp med: «I am a very stable genious!»

Begge er ganske synkrone både når det gjelder omgang med prostituerte og nedsettende omtale av homofile og kvinner:

Berlusconi: «It’s better to like beautiful girls than to be gay.»

Trump: «Grab them by the pussy.»

Berlusconi til kvinnelig reporter: «Don’t shake hands like that. No one will marry you.»

Mengden av kriminelle tiltaler hadde liten effekt på Berlusconis popularitet. Til tross for et kobbel av blodsniffende anklagere slapp den gamle smørsangeren stadig unna. Trump, på sin side, samtidig som FBI stadig rykker nærmere, har en oppslutning innad i Grand Old Party som ikke bare robust, men stigende.

At skryt og løgner fungerer, har satt standarden for ryggløse etterplaprere. Her hjemme er vi ikke forskånet for politikere som oppfører seg som statister på jakt etter en film å være med i. Sylvi Listhaug er blant dem som har fått med seg at halsløse påstander funker etter tesen om at hvis den blir tilbakevist, er det bare å avvise tilbakevisningen ved å gjenta påstanden. Donald og Silvio har bevist for alle at løgn blir til sannhet om den blir gjentatt ofte nok, og følgen er at flere av Listhaugs partifeller allerede har begynt å rope fake news. Siv Jensen valgte nylig også å droppe pressekonferanse ved regjeringens halvårs-oppsummering. For å unngå kritiske spørsmål fra journalister inviterte hun i stedet folk flest (sic) til å høre henne tale foran Rådhuset i Oslo. Hva vet vel jeg, men det burde være lov å stille spørsmål om ikke dette ligner et forsøk på å kopiere valgkampmøtene til Trump.

Orange is the new black, og tidens melodi fremstår som remjende falsk. Vi er ikke tilbake i trærne ennå, men ting tyder på at det er mange som begynner å nærme seg stammen. Berlusconi sådde frøet, og Trump tok opp hansken. Hvis det ljuges på toppen, sprer det seg nedover rekkene, og i en tid der alle ligger i forbikjøringsfila, virker konsensusbasert realpolitikk langtekkelig og kjedelig, mens kynisk populisme fremstår som sanntidsaction med garanti om en lykkelig slutt.

I boken Sapiens skriver Yuval Noah Harari om menneskenes vei til toppen av næringskjeden. Mens de tidligere topplederne, haiene og løvene trengte millioner av år, brukte Homo sapiens veldig kort tid. I historisk kontekst snakker vi om bare et par dager, og dette kun fordi mennesker lærte seg å kontrollere ilden. Harari hevder at dette forhastede spranget har gjort oss fryktsomme og dermed ondskapsfulle og farlige. Som tidligere nevnt: Dess mer å forsvare, dess høyere guard.

Så kan det hevdes at Italia overlevde Berlusconi. At han falt for eget grep og siden avtjente en tullestraff som pleier på et aldershjem i et par uker. Men det er ikke så enkelt. Silvios tilhengere var korttenkte entusiaster, mens Trump-supporterne er langsinte og tungt bevæpnet. Når Trump om ikke lenge blir tvunget til å gå av, er det bare å håpe at de tar det med fatning.

Hvilket bringer oss frem til en endelig konklusjon: Historien har vist at evolusjonen har snudd. Ytringsfrihet er til for dem som er villige til å misbruke den, og populisme underminerer den demokratiske idé.

Folkens, det er på tide å si at nok er nok og tråkke på bremsen. Nyere historie har vist at vi ikke er modne for demokrati. Tiden er inne for å snu bunken og gi det opplyste eneveldet en sjans. Når folkevalgte politikere oppfører seg som bikkja til slakteren, bør noen voksne ta rattet og rette opp breisladden før vi alle ender i grøfta. Rådende omstendigheter viser at vi har behov for diktatur, men det bør skje raskt før tiden renner ut i samme grøft.

Som et lite notabene: Skulle det finnes noen som føler for å harke opp argumenter mot å benytte ytringsfrihet til å angripe ytringsfriheten, vel bekomme. Det er fortelleren som bestemmer historien, ikke den som lytter. Alle husker hvem som vant krigen, men ingen husker hvem som ble nummer to.

 

PS: Redaksjonen har fjernet et av Trumps sitater etter å ha blitt gjort oppmerksom på at det ikke var hans, men en journalist i Vanity Fair.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.

Mer fra Ideer

«Forteljinga handlar om at vi har behov for å høyre til eit fellesskap og bidra med noko meiningsfullt.»