17:16 - 22. juli 2018

Oppdrettsnæringen er intet mindre enn et eventyr

En kronikk sies å være en saklig artikkel. Men saklighetsnivået til Hilde Hansen innbyr imidlertid til et tilsvar.

Hilde J. Hansen, kommunepolitiker i Øksnes, tok i en kronikk i Morgenbladet 22. juni for seg utviklingen innenfor oppdrettsnæringen. Det hele ble fremstilt som et skummelt folkeeventyr som hun fryktet kunne ende dårlig. 

Det er uproblematisk å være enig i at det må vises respekt for bærekraft. Men når hun indikerer at det er noe galt fatt med de demokratiske prosessene, er jeg helt uenig. Etter det jeg vet har nødvendige politiske prosesser løpt slik de skal, også Øksnes kommune er blitt hørt i saken. Man kan være uenige i politikken som føres på området, men det betyr ikke at man kan påstå at politiske prosesser ikke har løpt slik de skal. Vi har et økonomisk styringssystem som har bidratt til fordeling av verdiskapingen gjennom skatter og avgifter, til inntektsutjevning. Vi har også et møysommelig oppbygd system for forvaltning av naturressursene, allmenningen og felleseiendommene. Dette er forankret institusjonelt over år gjennom konsesjonslover, statlige institusjoner for offentlig eie, og drift og forvaltning av bl.a. havressursene. Det økonomiske systemet har gitt rom for en stor offentlig sektor for å sikre og forvalte rettighetene. Samtidig har systemet gitt rom for relativt åpne og velfungerende markeder.

Det gode med oppdrett er at det ikke er så sesongbetont.

Produksjonen av laks har vokst raskt. I 2014 ble det produsert rundt 1,3 millioner tonn laks i Norge. Laksen selges til over 100 land og tilsvarer med det hele 13 millioner måltider mat hver eneste dag. Hansen skriver i kronikken at selveste havet kanskje selges ut av landet til noen som kan bla opp millioner og milliarder kroner, og at det vi sitter igjen med er en smule eiendomsskatt, en liten engangssum fra et havbruksfond og kanskje en grunnskatt, som staten viser stor appetitt på.

Dette er å underkjenne hvor viktig denne næringen er både for staten og for kommunene. Deler av selskapsskatten som næringen genererer fordeles over inntektssystemet til kommunene. I tillegg er arbeidsplassene som skapes med på å generere både skatter og avgifter til stat og kommune, og ringvirkningene for annen tilknyttet industri er også betydelig. I Vesterålen har oppdrettsnæringen større betydning enn den tradisjonelle fiskerinæringen. Jeg kan nevne at ringvirkningene fra fiskefôrprodusenten Biomars’ virksomhet alene er større enn virkningene fra en samlet oljenæring i Nordland.

Det gode med oppdrett er at det ikke er så sesongbetont og gir grunnlag for helårlige arbeidsplasser, noe som motvirker arbeidsledighet og permisjoner med økonomiske og andre sosiale utfordringer det måtte ha både for den enkelte arbeider og kommunene.

Den beste metoden vi i dag kjenner for å sikre mennesker mat, er frihandel. For 10 år siden utløste feilslåtte avlinger globalt høyere matvarepriser. 33 land innførte importrestriksjoner, noe som bidro strekt til å øke prisene, og de fattigste landene som bruker størstedelen av sin økonomi på matimport, ble hardest rammet.

Vi nyter godt av at andre land ikke legger hindringer på våre oppkjøp. Det norske oljefondet er en betydelig global aktør og eier omtrent 1,3 prosent av alle børsnoterte aksjer i verden. Vi kan innen rimelighetens grenser legge begrensninger på utenlandske oppkjøp, men ikke på en slik måte at vi skyter oss selv i foten. Det er heller ikke å vise solidaritet med de fattige i verden dersom vi på beste Trump-vis innfører begrensninger på handelen med våre handelspartnere.

Vi kan innen rimelighetens grenser legger begrensninger på utenlandske oppkjøp, men ikke på en slik måte at vi skyter oss selv i foten.

Vi har kjempet med nebb og klør for å unngå olje- og gassutvinning i våre kystnære farvann. Hovedargumentet har vært at utslipp kan gjøre ubotelig skade på fiskeriene som vi skal leve av etter at oljenæringa sin betydning avtar. Vi er opptatt av å fortsatt utvikle velferdsstaten Norge, og vi ønsker at kommende generasjoner skal ha et velferdsnivå tilsvarende det vår generasjon har hatt. Mener vi noe med dette må vi legge til rette for at det skal kunne skje. En videre positiv utvikling innen oppdrett der det politisk tilrettelegges for videre vekst og utvikling er derfor viktig.

I vår miljøiver må vi vokte oss vel for å pålegge næringen særnorske bestemmelser som gjør at vi taper i konkurransen i ett internasjonalt marked.

I likhet med annen matproduksjon har også oppdrett en påvirkning på miljøet der næringsvirksomheten drives. Utfordringer i forhold til miljømessig bærekraft har fulgt lakseoppdrettsnæringen gjennom hele dens historie. Ny kunnskap har imidlertid gjort næringen i stand til å løse mange miljøutfordringer. For eksempel er laksen i dag så godt som antibiotikafri, og økt kunnskap om laksens ernæringsbehov har redusert innholdet av marine ingredienser i fôret.

Det er ikke mulig å produsere mat eller å benytte naturressurser uten at miljøet der produksjonen foregår blir påvirket. Miljømessig bærekraft handler ikke om at en ikke skal ha miljøpåvirkning i det hele tatt. Spørsmålet er hvorvidt det økologiske fotavtrykket som settes kan forsvares av det næringen faktisk produserer. Lakseproduksjon er matproduksjon, og det er åpenbart at økt lakseproduksjon kan gi økte miljøutfordringer. Hvis formålet utelukkende er å forhindre økte utslipp til miljøet, er det vanskelig å argumentere for økt lakseproduksjon. Men dersom en tar hensyn til at lakseproduksjon foregår i kystkommuner som ofte trues med fraflytting, så kan bidraget til den samfunnsmessige bærekraften være betydelig.

Fisk konkurrerer om plassen på tallerkenen med kjøtt hver eneste dag. Når en skal diskutere miljømessig bærekraft er det naturlig å sammenligne de miljømessige konsekvensene som følger av konvensjonell kjøttproduksjon.

Det er viktig at Havbruksnæringen sikres forutsigbarhet med klare kriterier som balanserer hensynene til vekst og miljø. Det er viktig at veksten i oppdrettsnæringen til enhver tid er bærekraftig og ikke utgjør en miljøtrussel for livet i havet, annen fisk og villaks.

Jørn Martinussen

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 20 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse

«Vi trenger en statusheving av forfatterrollen i norsk akademia.»