Annonse
00:00 - 20. juli 2018

Når selfie-akademia skriver om Marx

Annonse

Gunnar Aakvaag presenterer Karl Marx i Morgenbladet 22. juni og synes ville å stede ham til evig hvile. Metoden er skandalisering gjennom å hevde at han er «farlig» for demokratiet og velferdsstaten. Aakvaag oppfinner en Marx som ikke vet noe om politikk og hevder samtidig at «den vitenskapelige marxisme» er farlig. 

Som vanlig for borgerlig-liberale bruker Aakvaag diktaturer som kaller seg «sosialistiske stater» som skremmebilde for hva den politiske Marx «fører til». Men at det representativt demokratiske og borgerlige Norge misbruker demokratibegrepet fjerner jo ikke det faktum at det finnes mulige styreformer som faktisk er demokratiske. Kurderne har for eksempel et høyst fungerende direkte demokrati. Marx kritiseres av Aakvaag for ikke å si hvilke «institusjonelle ordninger» et demokratisk samfunn skal ha, men årets jubilant mente faktisk at demokratiet skulle utøves på laveste nivå: lokalt, blant folk. Ellers er hans forfatterskap en lang analyse av hvordan privat eiendom, utbyttingen av arbeidskraften, profittmaksimering, samt fastholdelse av arbeiderklassen, immigranter og kvinner uten innflytelse er grunnlagt i samfunnets institusjoner og i selve statsapparatet. Marx hevder at det Alain Badiou i dag omtaler som «kapitalstaten» er institusjonalisert gjennom loven, politisk økonomi, skolen og rettsvesenet. Derfor må det finnes en annen form for statsstyring.

Som vanlig for borgerlig-liberale bruker Aakvaag diktaturer som kaller seg «sosialistiske stater» som skremmebilde for hva den politiske Marx «fører til»

Marx så aldri proletariatets diktatur som et endemål, men som en nødvendig overgangsfase for å kunne frata kapital og borgerskap makten over statsapparatet og dets repressive institusjoner.

Kritikken av den vitenskapelige marxisme må ha tre avsett: viten om Marx’ tre faser i teoriutviklingen, kritikken av den politiske økonomi, og hans merverditeori og analyser. Det er elementær viten for den som har lest Marx, men det vil forstyrre Aakvaags skandalisering av ham. Den politiske Marx tilhører «ungdomsskriftene» før han begynte på Grunnriss til kritikk av den politiske økonomi og Kapitalen som ga ham merverditeorien. Den er basis for Marx’ kritikk av den «politiske økonomi», det vil si hvordan økonomisk politikk og dens tenkning anvendes til sikring av kapitalens herredømme og utbytting av arbeidere og andre.

Når Aakvaag avviser Marx med å si nordmenn «lever i et moderne velferdssamfunn som har temmet kapitalismen gjennom institusjonelle ordninger», så er det klart Marx må skandaliseres. Marx skrev 30 000 sider om hvorfor dette ikke er tilfellet. Aakvaag mener også den norske modellen er «menneskehetens hittil beste forsøk på å realisere et samfunn som forener frihet og likhet». Analyser viser at Norge er et samfunn med store klasseskiller, og at vi har et fattigdomsproblem som inkluderer arbeidsledige og fattige. Aakvaag bruker en retorikk som skandaliserer teorier han ikke liker, og er også fullstendig blind for at retten til å si det en vil er begrenset til politikere som sier «selvfølgelig er jeg for ytringsfriheten, men». Det er vokst frem en politisk elite som har immunisert seg fra kritikk og innsyn i hva de gjør. 

Aakvaags selfie-artikkel, der han setter seg selv først og i bildets sentrum, er blitt normalen i en tid dominert av at akademia forblir på overflaten og opptrer som generaliserte retorikere. Aakvaag kan lese Dag Østerbergs bok om Marx for å bli inspirert til en seriøs omgang med Marx’ tanker.

John Erik Pløger

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 40 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse

«Myndighetene må legge til rette for at utenlandske studenter kan forfølge karrieremuligheter i Norge.»
«Moralsk ansvar kan lede til større politisk handlingsvilje globalt. Men så er det veien dit, da.»
«God behandling reduserer antall uføretrygdede og brukere av sosiale tjenester.»
«De som i første rekke rammes, er de mange muslimer som modig tar til orde for en gjennomgripende reform.»