Debatt

Menn som må skjerpe seg

Etter å ha lest Peder Kjøs og Sissel Gran i Morgenbladet 29. juni om «gutteproblemet» lurer jeg på hvor grensen går mellom å forstå (og innrette seg) og å bli forstått? Det er kanskje et naivt spørsmål. For eksempel, finnes en slik grense? Eller komplimenterer en slik grense seg i forening, et drømmepar, det passive og aktive verbet?

Dessverre er usikkerheten rundt forespørselen min høyst reell. Hvem trenger å tilpasse seg? Når og hvordan skal man øve? Hjemme? På skolen? På Tinder? Og hvordan blir egentlig gutter best forberedt på et liv som mann? Jobben, damene, er han forberedt på den nådeløse konkurransen, den harde og lite fintfølende tilværelsen?

Av Kjøs og Gran lærer vi at mange menn seiler akterut på sjekkemarkedet fordi de ikke tilpasser seg godt nok. Men hva hvis mannen ikke har lært strategier for tilpasning, men er vant til at ansvaret for hans problemer blir tilskrevet strukturer i samfunnet, eller jenter, fotballtreneren eller andre som motarbeider hans natur? Kan da en konsekvens bli at noen menn mangler forutsetninger for å gjøre tilpasninger også på sjekkemarkedet senere i livet?

Det skal understrekes at jeg er lærer og leser i lys av min yrkeserfaring. Kjøs’ råd til enkelte menn som faller utenfor kjærlighetslivet om å endre seg får meg dermed til å tenke på en annen arena hvor de av og til faller utenfor, som skolen. Til eksempel kan en se på skolens «gutteproblem», som i hovedsak blir presentert som noe samfunnet har stelt i stand. At samfunnet har stelt i stand skolen skal jeg for øvrig ikke krangle på, men poenget er at det hjelper guttene lite om vi forklarer dem at skolen ødelegger for dem og at de er offer for noe utenfor deres kontroll. I NRK-debatten 2. Mars 2017 sa far og lagdommer Rune Bård Hansen at guttene ble utsatt for strukturell diskriminering og at skolesystemet favoriserte jentene og gjorde at gutter endte opp som skoletapere. Selv om noen mener gutteproblemet i skolen ikke finnes, andre at debatten er overdrevet – som for eksempel professor ved senter for tverrfaglig kjønnsforskning, Bjerrum Nilsen – er mitt totale inntrykk at «gutteproblemet» får styre diskursen. Dette er uheldig, ikke minst for guttene selv, da dette bidrar til å styrke forestillingen om at «problemet» er utenfor guttene. I forlenging kan det virke desto mer passiverende på dem, for eksempel ved at de «gir opp» under pådekke av at voksne ikke forstår dem, at fagene og undervisningen er kjedelig, at andre ikke bidrar godt nok til at de opplever å passe inn.

Det hjelper guttene lite om vi forklarer dem at skolen ødelegger for dem.

Man skal selvsagt ikke finne seg i hva som helst, heller ikke gutter og menn. Og selv om dette for noen kanskje kan leses som en noe karikert fremstilling, ligger det en reell bekymring bak, og et ønske om at narrativene om gutten og mannen henger bedre sammen. Guttene trenger å lære tidlig at det går an å tilpasse seg, at det kreves av dem og at det er mye de rår over, også innenfor systemene de er en del av. Forhåpentligvis vil overgangen til mann da oppleves mindre brå og nådeløs når den først inntreffer.

Lillian Utne Skjæveland

Rådgiver og lærer, Undheim skule

Mer fra Debatt