Fortellinger er teknologiske konstruksjoner. De virker på bestemte måter, etter bestemte regler. Blant virkemidlene, det som utgjør det teknologiske repertoaret eller verktøykassen, er kroppen blant de viktigste. Fortellinger handler om kropp; mennesker er kropper. Måten karakterers kropper fremstilles på, er med på å forme fortellingene de deltar i. Bruken av uvanlige kropper, det vil si ekstraordinære kropper, med ekstraordinære ferdigheter, skavanker, rekvisitter og uttrykk, er et av de fortellertekniske grepene som fortjener mer oppmerksomhet enn det tradisjonelt har fått. Det dreier seg om hvordan vi forstår kropper – og mennesker.
Ta som eksempel Dag Solstads Ellevte roman, bok atten. Der er det en rullestol som tilføyes Bjørn Hansens kropp. Bjørn Hansen er, som kjent, kemneren på Kongsberg. Han er en lovende embetsmann i Oslo, med kone og barn, som han går fra for å være sammen med Turid Lammers. På Kongsberg. Midtveis i romanen utsier Bjørn Hansen, kemneren på Kongsberg, sitt store Nei. Han reiser til Litauen, bestikker en lege, kommer hjem i rullestol. Dette er den store tilføyelsen: Rullestolen som uttrykker Bjørn Hansens store Nei.
Hva er denne rullestolen? Det er en metaforisk rullestol. Den er en narrativ protese, med en primært narrativ og metaforisk funksjon. På flyet hjem sitter Bjørn Hansen i den metaforiske rullestolen mens en flyvertinne holder fast i den. Dette er ikke ifølge sikkerhetsrutinene i dagens luftfart, og ville heller ikke vært god praksis i 1992, da Ellevte roman, bok atten ble utgitt. Rullestoler er ikke godkjent som flyseter, de er spesialbagasje.
