Annonse
16:44 - 22. juli 2018

Foretaksmodellen sett fra Sverige

Svensk universitetspolitisk debatt har de siste ti årene vært preget av en tilsvarende diskusjon som den vi har i Norge. Den eneste forskjellen er at politikerne om mulig har vært enda flinkere til å kamuflere hva reformene dreier seg om.

Slik det i praksis er blitt, er det bare ved universitetene i Uppsala, Lund, Stockholm og Göteborg at ledelsen på grunn av intern motstand anser det som nødvendig å beholde kollegialt sammensatte fakulteter og fakultetsstyrer, ifølge artikkelforfatteren. Illustrasjonsfoto fra universitetsbiblioteket på Uppsala universitet. Foto: Magnus Hjalmarsson / Uppsala Universitet
Annonse

I vår skrev Øyvind Østerud interessevekkende om planene for en prinsipiell omlegging av den norske universitetspolitikken. Han reiste spørsmålet om hvorfor partiene i Jeløyaplattformen planlegger «en mulighetsstudie for å se på ulike tilknytningsformer for universitets- og høyskolesektoren, som for eksempel foretaksmodellen, for å sikre mer uavhengige institusjoner».

Uttrykket foretaksmodell sikter til en idé som var aktuell i norsk debatt for femten år siden, men som den gangen ble skrinlagt etter sterk motstand fra lærere og studenter. For den som ikke umiddelbart lar seg overbevise av generelt snakk om mer «uavhengige institusjoner», finnes det ifølge Østerud gode grunner til å tenke igjennom argumentene på nytt.

Med den tilsvarende utviklingen i Sverige for øyet er det slående hvor snikende effektivt de intensjonene Østerud påpekte, vinner terreng. Nærmere bestemt er det to forestillinger som ikke bare her i Norden, men over hele Europa styrer ønsket om å «fornye» universitetspolitikken i retning av «mer uavhengige institusjoner».

Den ene internasjonale grunntanken er den som Østerud påpeker. Klargjørende beskriver han en bredt anlagt sosiologisk og økonomisk teoretisering ved hjelp av termene «Triple Helix» og «Mode 2». Støttet av disse fantasifulle nøkkelordene vil fornyerne oppnå et bedre samarbeid mellom vitenskap, marked og demokrati.

Det teoretikerne nedsettende omtaler som «Mode 1» – å oppfatte vitenskapen som et emnevis strukturert fortløpende arbeid med problemer, standpunkter og argumenter– anses som å stå i motsetning til det som er generelt ønskverdig. For å oppnå at vitenskap, marked og demokrati samvirker på en integrert måte, bør universitetene organiseres linjestyrt.

Østeruds innvending er at det samlede resultatet etter all sannsynlighet blir bedre når vitenskap, marked og demokrati styres parallelt og pluralistisk av sine respektive normsystemer, enn om normene integreres. Hverken den samlede kreativiteten eller den samlede effektiviteten gagnes av en foretaksmodell med hierarkisk grupperte ledere som har ansvaret for den virksomheten som faktisk bedrives.

Den andre internasjonale grunntanken som Østerud ikke dveler særskilt ved, men som etter mitt syn også hører med i bildet, er allmennpolitisk. Det dreier seg om tendensen til ikke å skille klart mellom den formen for liberalisme som er økonomisk, og den som er politisk og akademisk.

Kina henger ikke etter den vestlige verden når det gjelder å praktisere markedsøkonomi og frihandel. Politisk og akademisk, derimot, erkjennes hverken verdien av frie valg, ytringsfrihet, en velfungerende rettsstat, organisasjonsfrihet eller moralsk mot og integritet for lærere og studenter. Av særskilt interesse i denne sammenhengen er at man i vestlige næringslivskretser i de senere år har begynt å betrakte den kinesiske samfunnsordenen som forbilledlig.

Svensk universitetspolitisk debatt har de siste ti årene vært preget av en tilsvarende diskusjon som den Jeløyaplattformen aktualiserte. Hvis det finnes noen forskjell, er den at de svenske talspersonene om mulig har vært enda flinkere til å skjule den ønskede forandringen ved hjelp av det i denne sammenhengen tvetydige ordet «autonomi».

Høyreregjeringen som tiltrådte i Sverige i 2006 og styrte frem til 2014, gjorde to forsøk på å fremme foretaksmodellen. Det ene gikk ut på å omforme universitetene til private stiftelser, som skulle ha større frihet til å inngå kontrakter med svenske, europeiske og utenomeuropeiske finansieringskilder, og som på lengre sikt lettere skulle kunne innføre studieavgifter. Det andre gikk ut på å endre rettsregler og gi universitetenes ledelse frihet til selv å bestemme hvor stort innslaget av selvbestemmelse for ansatte og studenter skulle være.

Suksessen for disse forsøkene var blandet. Forslaget om stiftelser ble møtt med så sterk kritikk at det ble trukket tilbake. Det som derimot ble gjennomført, var dereguleringen. I 2010 ble den såkalte autonomiproposisjonen, som ga lærestedenes ledelse rett til å bestemme den interne organiseringen, fremlagt.

Denne utvidede muligheten til selvbestemmelse på lærestedsnivå har ledelsen kunnet utnytte – ikke bare til å øke, men også til å redusere innslaget av fagfellevurdering og integritetsfremmende rettigheter for ansatte og studenter. Høyskoleloven garanterer ikke lenger kollegialitet og profesjonalitet, men bare retten til å bestemme organiseringen på lokalt nivå.

Etter autonomireformen «eies» spørsmålet om hvordan høyest mulig kvalitet og integritet skal oppnås, av lærestedenes ledelse. De kan selv fastsette vilkårene for opprykk for forelesere og forskere, innstilling og tildeling av utlyste stillinger, utarbeidelse av eksamensoppgaver og fordeling av ressurser internt på lærestedet. De er ikke lenger belemret med noen lovgivning som innskrenker handlingsfriheten.

Slik det i praksis er blitt, er det bare ved universitetene i Uppsala, Lund, Stockholm og Göteborg at ledelsen på grunn av intern motstand anser det som nødvendig å beholde kollegialt sammensatte fakulteter og fakultetsstyrer. Ved flertallet av Sveriges nærmere førti læresteder har styrene lyktes med å gjennomføre dereguleringen i tråd med høyreregjeringens ønsker fra 2010. Som følge av autonomireformen er brorparten av disse blitt gjort linjestyrte.

Venstreregjeringen som tiltrådte i 2014, har ikke hatt tilstrekkelig flertall i riksdagen til å kunne omregulere. Regjeringsskiftet medførte i stedet at interesseorganisasjonen Svenskt Näringsliv påtok seg oppgaven med å være et universitetspolitisk kraftsentrum, som i debatten forsvarer autonomireformen og argumenterer for å fortsette på den veien man har slått inn på.

Den forhenværende ministeren for forskning og høyere utdanning, Tobias Krantz, leder dessuten næringslivets policy- og opinionsarbeid med utdanning, forskning og innovasjon.

Han engasjerte i sin tur sin tidligere statssekretær Peter Honeth, som i januar 2018 – med sikte på valget i september 2018 – publiserte en rapport om hvordan det skal være mulig å ytterligere «øke autonomien» og «redusere den politiske styringen».

Skal man gå videre på veien mot enda mer selvbestemmelse for universiteter og høyskoler, er en forutsetning at «de» selv vil, oppsummerer Honeth hindringene. Erfaringene fra tidligere diskusjoner om opprettelse av stiftelser og en ny offentligrettslig form taler for at det foreligger en prinsipiell interesse, men at lærestedene og deres ledelser tross alt nøler når det gjelder å ta konkret stilling.

Problemet med å ikke la autonomi for lærestedenes ledelse omfatte autonomi for forelesere og studenter, tydeliggjøres av det Honeth har å si om hvorfor ledelsene ikke fullt ut våger å slutte opp om foretaksmodellen.

Det som bidrar til fraværet av tilstrekkelig dristighet slik Honeth vurderer det, er «den negative kritikken som kommer fra deler av det akademiske systemet, og som bygger på at man vil begrense sin egen ledelses rolle … Til tross for at rektorene for universiteter og høyskoler i praksis tilsettes etter en forankringsprosess innenfor sitt lærested, og at de så godt som alltid kommer fra akademia, finnes det ofte sterke argumenter for å begrense ledelsens muligheter til å gjennomføre endringer. Det foreligger dermed en åpenbar risiko for at det fører til at ledelsen ved læresteder har en tendens til å være «usikre og altfor forsiktige».

Det den tidligere statssekretæren ser som problemet, er med andre ord at det finnes forelesere og studenter som er inspirert av ideen om at forelesere ikke bare er «ansatte» og studentene ikke bare er «kunder», men at de også er aktivt interessert i størst mulig profesjonalitet. Problemet for en konsekvent tilpasning av foretaksmodellen er ønsket om støtte i lovgivningen for friheten til kollegialt å bestemme hva kvalitetskravene bør være innenfor vidt adskilte områder.

Det er all grunn til å sette spørsmålstegn ved det teoretiske grunnlaget for «Triple Helix» og «Mode 2». Men det er ikke den eneste betenkeligheten forelesere og studenter kan ha når det gjelder foretaksmodellen. I tillegg kommer innsikten om at den økonomiske liberalismen aldri kan tilpasses totalitært. Organisasjonsformen bør ikke tillates å motvirke den formen for politisk og akademisk liberalisme som støtter moralsk mot og vilje til best mulige kunnskap.

Sverker Gustavsson

Professor i statsvitenskap ved Uppsala universitet

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.

Mer fra Ideer