Annonse
17:20 - 22. juli 2018

Den gamle skammen

Det er ingen «naturlov» som tilsier at gamle mennesker må ekskluderes og med det påføres skam, men så lenge det ungdommelige utgjør den standard som gamle vurderes opp mot, forblir det sånn.

«Vi er nådeløst utleverte til andres vurderende blikk: lynraskt faller dommen om vi er innenfor eller langt utenfor «gullstandarden»; det ungdommelige.» Foto: Per Morten Abrahamsen / Ritzau / NTB scanpix
Annonse

Simone de Beauvoir viet mye plass til sine tanker om det å eldes i en av sine erindringsbøker. Boken ble møtt med alt fra taushet til vrede; spesielt fra kollegaer, og hun angir reaksjonen som ett av motivene for å ville skrive det filosofiske verket La Vieillesse (1970); på norsk Alderdommen (2016). I innledningen til dette verket skriver hun at arbeidet hadde gitt henne en bekreftelse på at det å eldes og bli gammel representerer en hemmelig skam i våre liv, og den forties. Hun tydeliggjør ikke sammenhengen mellom skam og aldring, og spørsmålet blir da hva denne sammenhengen kan være?

Den skyldfølelse som kan være forbundet med å ha begått en straffbar handling, kan vi gjøre opp for og bli ferdig med, ved å godta en tilmålt straff. Skamfølelse derimot, er en dyp kroppslig angstfølelse som kan oppstå når vi i sosiale sammenhenger føler vi «faller gjennom», blir funnet for «lette». Når det skjer, er vi på en måte synlige, og oversette på samme tid, og en følelse av rødme kan bokstavelig talt stige opp og klistre seg til huden. Fordi de fleste gjør alt for å skjule slike opplevelser, blir skamfølelsen til en stille fortærende nedvurdering av selvet.

De fleste oppdager en eller annen gang at kroppen og utseendet har forandret seg; at tyngdekraften så å si har trukket kroppsvev ned, og at hudvevets reduserte elastisitet har skapt «sinnarynker» og skrumpet inn leppenes tidligere fylde. Som oftest vurderes det som noe negativt, som noe vi ønsker å dekke over; skjule. Selv om de fleste vet at dette er kroppslige forandringer som har en direkte forbindelse med naturen i oss; den normale biologiske aldringsprosess, er det den estetiske vurdering av at dette ikke er pent, som dominerer. Til grunn for en slik vurdering, og uten at vi tenker særlig grundig over det, er det ungdommelige det som vi måler utseende opp mot. Eldre mennesker kan derfor selvtrøstende si: «alder er da bare er et tall» og «så lenge man føler seg ung, så er man det». Utsagnene er både helt sanne og helt usanne. Fordi: desto eldre vi blir, jo mer øker gapet mellom hvor gamle vi føler oss og hvor gamle vi faktisk er (Barak 2009). Kanskje er det fordi vi føler oss yngre enn oppdagelsen av grå hår og den slappe huden skulle tilsi; at det er derfor vi bedømmer det som estetisk mindre pent og søker å gjøre noe med det. Siden den kroppslige degenereringen setter inn i 20-30-årsalderen, og det enn så lenge er en biologisk grense for hvor lenge vi kan leve, er det objektivt sett galt å si at «alder er bare et tall» og at «man er så gammel som man føler seg». Men samtidig er det subjektivt helt riktig å si det: Når gapet mellom hvor gamle vi føler oss og den faktiske alder øker med årene, føler vi oss ikke like gamle som det faktiske antall år vi er. 

Desto eldre vi blir, jo mer øker gapet mellom hvor gamle vi føler oss og hvor gamle vi faktisk er.

De fleste som gjør større kosmetiske maskeringer av aldringstegnene, begrunner det ofte med at de «vil se bra ut»; underforstått i samsvar med hvor gamle de føler seg. Den subjektive alder har flere uttrykksformer enn det som kan vurderes estetisk, hevder Svein Olav Daatland; eksempelvis hvor gammel utseende skulle tilsi at man er, eller hvor gammel man fremstår som i forhold til interesser, være- og tenkemåter. Men uansett: Det at det ikke er sammenfall mellom det antall år vi faktisk er og hvor gamle vi føler oss, gjør at vi ikke opplever egen aldring på samme måte som andre mennesker rundt oss. Selv om vi kosmetisk skjuler aldringstegnene, sladrer de hele tiden og til alle om det vi forsøker å skjule. Vi stiller kontinuerlig til skue våre aldringstegn uten at vi selv fullt ut er klar over at det: Det andre mennesker ser oss som, er på en måte oss, men likevel ikke; vi er paradoksalt nok fremmede for hva folk ser, for vi går med en følelse av at vi er yngre enn vårt ytre skulle tilsi. Derfor er vi nådeløst utleverte til andres vurderende blikk: lynraskt faller dommen om vi er innenfor eller langt utenfor «gullstandarden»; det ungdommelige. I sosiale sammenhenger åpnes det for at vi som gamle «faller gjennom»; at vi blir sett, men oversett på samme tid. «Faller gjennom» som uaktuelle. Alle aldersgrupper kan gjøre slike erfaringer i sosiale sammenhenger, men trolig er det å «falle gjennom» for gamle forbundet med noe mer eksistensielt dyptliggende; frykten for alderdommen.

Vi opplever ikke egen aldring på samme måte som andre mennesker rundt oss.

Det kan være mange kilder til at vi frykter alderdommen. Vi frykter ikke nødvendigvis å se gamle ut, men hva alderdomstegnene er en indikasjon på; et krokrygget, hvithåret gammelt menneske forteller oss at vedkommende nærmer seg den endelige grense; døden. Før den inntreffer, kan vår frykt for alderdommen skapes og oppleves av endeløse beretninger om hvor elendig gamle blir behandlet i samfunnet, på sykehjem og eget hjem; om aldersdiskriminering. Aldersdiskriminering, eller alderisme, blir når det skal gis innhold og politisk brodd ofte sammenlignet med sexisme og rasisme. Men om denne sammenligningen viser til noe åpenbart negativt, så setter den tankene våre på et noe feil spor: Både sexisme og rasisme kan i prinsippet opphøre ved systematisk politisk arbeid, og de grupper det gjelder kan leve gode liv. Så enkelt er det ikke i forhold til alderdom: Uansett hvor systematisk et samfunn forsøker å komme alderismen til livs, vil alderdommen i seg selv svært sjelden fortone seg som god for den som gjennomlever den. Til forskjell fra sexisme og rasisme henger aldringsprosessen uansett sammen med at den biologiske naturen i oss brutalt bryter oss ned. Alles maktesløshet overfor en aldringsprosess som går sin gang til vi dør, er derfor noe vi erfarer og den erfaringen skaper frykt. Det ungdommelige som gamle blir målt opp mot, har med dette en ikke-intendert, men tosidig effekt: det fornekter menneskets grunnvilkår – at vi fødes, eldes og dør – og med det sees, men overses gamle mennesker. Men hva kan grunnene være til at de fleste gamle mennesker vender denne ekskluderingen og innover som en selvnedvurdering, og ikke utover som en protest?

Vi frykter ikke nødvendigvis å se gamle ut, men hva alderdomstegnene er en indikasjon på.

Det synes å handle om grenser. Vi tenker med referanse til grenser: «Ett sted må grensen gå», sier vi, når vi karakteriserer et menneskes handle- eller væremåter; «nei, nå går det over alle grenser», kunne foreldrene våre si den gang vi som gutter lot håret gro og det ble langt. Grunnen til at de sa det, var fordi langt hår hørte sammen med det å være jente og kort hår hørte sammen med det å være gutt på 1960-tallet. Selv om slike grenser for hva vi fordømmer forandrer seg over tid, lærer hver generasjon å sortere og å ordne tilværelsen i forhold til hva som til enhver tid hører, og ikke hører sammen. På den måten skapes fordommer; kulturelle grensemarkeringer. I denne sammenhengen kunne det kalles skamgrenser; grenser for hvilke være- og handlemåter som overskrider eller holder seg innenfor etablerte kulturelle aksepterte grenser. Det fordomsløse og grenseløse ville være å se og å forstå alt som like greit; langt hår, kort hår, skittent hår, hår på leggende, i kvinneansikt, hår i suppa og hår i dusjen. Slik forholder det seg ikke.

Vi regulerer adferd med henvisning til de til enhver tid gitte grensene innenfor en kultur. Trår vi over slike grenser, støter det på og utløser andres fordommer og vi risikerer enten å bli fordømt, eller mer effektivt; å bli sett, men oversett. Fordommer og grenser angir med andre ord det «eksistensrom» vi må forholde oss til, og innenfor den europeiske kultur innebærer dette blant annet å evne å avgrense vår innside fra vår utside. Uten å tenke over det, oppfatter vi det som stygt å åpne for innsyn ved å tygge maten med åpen munn, og innenfor grensen av det pene, eller dannede å tygge maten med lukket munn. Det vekker vemmelse om vi i stedet for å svelge en munnfull vann, spytter det ut i glasset, for så å drikke det igjen. Vi lærer altså på en umerkelig måte å holde innsiden for oss selv. I så måte kan vi som små babybarn og som gamle skrøpelige mennesker ha problemer med akkurat det. Det som kjennetegner barn og gamle skrøpelige er nettopp at de ikke til fulle makter å opprettholde grensen mellom innsiden og utsiden: Morsmelken krysser barnets kroppsgrenser i det den suges inn av barnet, for så å krysse barnets grense igjen på vei ut i form av tiss og bæsj, som Jorun Solheim uttrykker det.

På et eller annet tidspunkt er det ikke bare at håret er blitt grått og huden slapp som kan bidra til at gamle blir sett, men oversett, men som følge av den kroppslige degenereringen kan de miste evnen til å avgrense sin innside fra sin utside; kroppen tenderer mot det grenseløse – mot å bli «lekk» – og det indre kan tyte ut og legge seg på utsiden og eksempelvis forårsake ubehagelig lukt. For presisere: Å bli gammel og skrøpelig medfører i seg selv en trussel om ikke lenger makte å holde seg selv sammen som en avgrenset person i samsvar med den ungdommelige «gullstandarden»; de selvstendige, pene, stramme, glatte, uavhengige og travle unge menneskene. Derfor er det så fort gjort at gamle mennesker skammer seg over å være gamle, og derfor bidrar den ungdommelige «gullstandarden» til en eksklusjon av det den frykter.

At «eksistensrommet» som gamle mennesker gis snevres inn som følge av den kroppslige nedbrytning, har kanskje alltid eksistert, men jeg tror det er gode grunner til å hevde at dette rommet i dag er trangere og nærmer seg det klaustrofobiske, fordi menneskets eksistensielle vilkår – at vi fødes, eldes og dør – fornektes mer enn noen gang innenfor den vestlige kulturkrets. Kanskje har Buddhistene forstått noe vi ikke har forstått, når de anser alderdommen som en av flere lidelsesperioder, og derfor tilgodeser gamle mennesker med det største oppmerksomhet, hjelpsomhet og hensynsfullhet.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.