Annonse
00:39 - 13. juli 2018

Bosnias posttraumatiske generasjon

Det stemmer, det jeg ble fortalt: Her gir folk til andre i nød, skriver Arne Johan Vetlesen.

Sår etter krigen: Den dag i dag er fremdeles sårene etter krigen synlige i Sarajevo. Foto: Andrew Testa/The New York Times / NTB scanpix
Annonse

Det er først når vi ankommer det overfylte auditoriet at det går opp for meg: De fremmøtte 160 studentene er født etter krigens slutt i 1995. Selv om mange av dem vil ha mistet familiemedlemmer som følge av «etnisk rensing», har generasjonen som nå studerer ved Universitetet i Bihac, ingen egne minner fra ugjerningene som fant sted her for over 23 år siden. Ikke desto mindre er tilværelsen deres tvers gjennom preget av den nære fortiden, på måter som innskrenker deres fremtidsmuligheter. Med en arbeidsløshet på førti prosent, selv blant unge med gjennomført høyere utdannelse, og et konstitusjonelt system der «alt er politikk» og betinget av etnisk gruppetilhørighet, er det ikke til å undres over at majoriteten av de unge har ett ønske: å komme seg ut av landet.

Sterkere enn ved tidligere besøk slår det meg hvor paradoksal min rolle må fremstå i studentenes øyne: En filosof fra utlandet som var på trygg avstand til det folkemordet han skal snakke om, og som der det skjedde er for omstridt til å være et delt pensum, en felles fortelling; men som er en innenfrakommende katastrofe som markerer en vedvarende avgrunn mellom overgriperne og deres ofre. Mellom dem som benekter at det fant sted, og dem som mistet alt.

Kanskje det er noe fordelaktig ved å være en fagperson som kommer utenfra. Det er slik jeg prøver å tolke min rolle, som en som kan snakke om det vonde som ellers ihjelties eller kun omtales stykkevis og delt, avhengig av egen familiehistorie. Men jeg vil også snakke om fremtiden. Om hvor viktig det er at nettopp den generasjonen disse unge tilhører, og spesielt de som tar høyere utdanning og har ambisjoner om en akademisk karriere, motstår trangen til å reise og skape seg en fremtid et annet sted enn i Bosnia. Ja visst, trendene peker i gal retning: Folketallet går ned, befolkningen eldes, landsbygda og det tradisjonelle familiejordbruket tømmes for unge krefter, folk trekker til de store byene, skjønt uten å oppnå forbedringene de håper på. Det samme kan sies om andre land sør i Europa, slik som Hellas og Italia. Forskjellen består i at Bosnia er i en spesielt skjør situasjon på grunn av motsetningene som ble skapt i og med prosjektet om et «Stor-Serbia» som ble virkeliggjort gjennom fordrivelse, massevoldtekter og drap på de erklært «fremmede» i eget land. Hvis ikke unge mennesker født etter krigen i Bosnia skal ta et ansvar for å gi landet en fremtid basert på kunnskap om hva som skjedde, en fremtid der sårene – usynlige så vel som synlige – kan begynne å gro, hvem skal da gjøre det?

Lese mer?

ALLEREDE ABONNENT?
ABONNEMENT
Fra kr 39,-
per uke ved kjøp
av 12 mnd abonnement
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.

Mer fra Ideer