Kronikk

Universitetsforetak er ikke autonome

Det er vanskelig å vite hvordan foretaksuniversitetene vil bli seende ut. Men sterkere bruk av konkurransearenaer vil til syvende og siste svekke kvaliteten på hele UH-sektoren.

Regjeringen har foreslått å utrede tilknytningsform for universiteter og høyskoler, og en foretaksmodell er nevnt som en eksplisitt mulighet. Avgått minister for sektoren, Torbjørn Røe Isaksen, hevdet i sin spalte i Morgenbladet nylig at konsekvensene ikke blir dramatiske. «Uansett modell vil universitetet fortsatt være underlagt den samme loven, de samme reglene for statsfinansiering og de samme insentivene for studentene». Det virker litt merkelig å kaste omtrent en fjerdedel av statens ansatte ut av staten hvis nesten ingenting skal forandre seg, men så er nok dette utsagnet ganske villedende.

Universiteter og høgskoler kan ha mange tilknytningsformer til sin eier, men det viktigste skillet går mellom å være en integrert del av staten eller ikke være det – og det siste vil innebære at universitets- og høgskolesektoren (UH-sektoren) blir omgjort til foretak eller stiftelser. Foretaksmodeller vil gi en viss byråkratisk autonomi, men den faglige autonomien vil bli truet.

Staten styrer statsforetak gjennom styret, og styret representerer eier. I dag er flertallet av styret valgt av ulike grupper av ansatte og studenter – og sånt noe finnes meg bekjent ikke i statlige eide foretak noe annet sted. I foretaksuniversitetet må vi dermed vente et flertall av eksterne representanter utnevnt av eier. Der røyk universitetsdemokratiet. Det kanskje viktigste kapitlet i UH-loven omhandler nettopp organiseringen av styringsorganene i universiteter og høgskoler som er statlige forvaltningsorgan. Hvis dette kapitlet forsvinner ut, er det nokså drøyt å omtale dette som at dagens UH-lov vil fortsette.

Hva mer kan vi vite om universitetene som statsforetak? Her må vi til dels gjette, ut ifra erfaringer med statsforetak og helseforetak i Norge, og ut ifra situasjonen til mer fristilte universiteter i utlandet. Det har ikke stor hensikt å vente på en departemental utredning. En slik utredning vil ikke inneholde en fullstendig beskrivelse av finansieringssystemet de løsrevne universitetene etter hvert vil bli stilt overfor.

Det ville vært totalt uansvarlig hvis Regjeringen bare ga UH-sektoren 35 milliarder og så lot oss gjøre hva vi ville med pengene. Når universiteter og høyskoler er en integrert del av forvaltningen, gir det en del muligheter for direkte styring av sektoren, for eksempel dialogmøter og utviklingsavtaler. Hvis tilknytningen mellom stat og sektor blir fjernere, må det komme andre styringsinstrumenter.

I sitt innlegg sier Røe Isaksen at det blir veldig upresist å kalle enhver bruk av insentiver for «markedstenkning». Det er jeg helt enig i. Vi vet ikke om universitetsforetakene vil møte kraftigere insentiver eller mer marked, men noe må det bli – siden en del andre styringsmuligheter vil bli lukket. Staten kan utvikle bestiller-rollen overfor universitetene – slik at vi får klarere bestillinger på hva vi skal bruke pengene til, gjerne knyttet til sterkere insentiver. Helseforetakene har gått i en slik retning: Den sektoren får snakke for seg selv, men ryktet forteller om svært detaljerte bestillinger og insentivordninger. Jeg noterer meg at finansieringssystemet ifølge Røe Isaksen ikke skal endres med foretaksuniversiteter, men det høres for godt ut til å være sant. Det er helt legitimt at staten trenger å styre pengebruken i mer fristilte universitetsforetak, og bestillingsdokumenter og finansieringssystem er noe av det de har å spille på.

Den andre veien staten kan gå for å skaffe seg kontroll over en løsere tilknyttet UH-sektor er ved å la institusjonene (offentlig eide og kanskje også private) konkurrere om en større andel av midlene, både når det gjelder forskning og kanskje også på studentsiden. Dette er markedstenkning i en mer bokstavelig betydning. I England har man et universitetssystem hvor institusjonene er fristilt fra staten. Da kan institusjonene gå konkurs, og det er økt bruk av konkurransearenaer for fordeling av penger, også på studentsiden. Dette gir tapere som balanserer på kanten av stupet. Det er neppe måten å bygge stabile fagmiljøer på i et lite land.

Statsråd Iselin Nybø har selvfølgelig merket seg motstanden mot forslaget om foretaksmodell og sier nå at det ikke er nødvendig med samme modell for hele sektoren. Anta for eksempel at NTNU blir foretak og ingen andre. Det er ikke mulig å tenke seg at NTNU i økt grad skal konkurrere om midlene og ingen andre i sektoren. Det er også vanskelig å forestille seg at bestillingsspesifikasjonen og finansieringssystemet overfor NTNU er vesensforskjellig fra resten av sektoren. Hvis én institusjon blir foretak, vil de uheldige sidene ved en foretaksorganisering tendere til å spille over på resten av sektoren uansett.

Hvis én institusjon blir foretak, vil de uheldige sidene ved en foretaksorganisering tendere til å spille over på resten av sektoren uansett.

Foretaksmodellen vil antageligvis gi UH-institusjonene en viss finansiell autonomi, slik at man kan bygge opp fond og til en viss grad lånefinansiere bygg. Helseforetakene har slike muligheter, men bare i begrenset grad. Dette kan oppnås innenfor en modell med forvaltningsorganer også.

Men det er omvendt også: Det er ingen garanti for at universitetsforetakene fritt skal kunne bygge og forvalte sin eiendomsmasse. Finansdepartementet har alltid sett på offentlige bygg som et instrument i makroøkonomisk stabilisering. Hvis byggebeslutningene skal fristilles i UH-sektoren, men for eksempel ikke for større sykehusutbygginger, høres dette rart ut. Statlig eide universiteter og høyskoler lever stort sett på en strøm av bevilgninger fra Stortinget, og låneopptak er i realiteten låneopptak med sikkerhet i fremtidige bevilgninger som ikke er bevilget ennå. Høres litt rart ut det også.

Universitetene våre er spesielle institusjoner. Fagmiljøer og kunnskap bygges opp over tiår. Ofte er det vanskelig å kontrollere sektoren innsiktsfullt fra utsiden. Faglig autonomi er nært knyttet til den stabile finansieringen som er nødvendig for at man kan satse på grunnforskning, kunnskapsforvaltning, utvikling og smalere kunnskap med et langsiktig perspektiv. Mange av verdens beste universiteter ligger i USA. Toppuniversitetene har store fond bygget opp av donasjoner og høye studieavgifter. Det var også disse toppuniversitetene som fant på tenure-systemet, for å sikre forskerne uavhengighet fra eksternt press. I Norge er det stabil og langsiktig finansiering fra staten som muliggjør det å bygge opp fagmiljøer med siktepunkt mange tiår frem. Det er dette som er faglig autonomi. Dagens system med rundt 70 prosent basisfinansiering og resten knyttet til ulike insentiver gir etter min mening en rimelig balanse mellom å oppfordre til faglig langsiktighet og samtidig utsette institusjonen for et rimelig konkurransepress og holde en rimelig grad av styring av sektoren.

Vi vet ikke nøyaktig hvordan livet i foretaksuniversitetet vil bli, men vi vet at både tydeligere bestillinger og sterkere bruk av konkurransearenaer vil svekke muligheten til langsiktighet og faglig autonomi, og slik svekke kvaliteten på universitetene våre.

Kjell Erik Lommerud

Mer fra Kronikk