«Norgeshistoriens viktigste kulturbygg er en fadese», skriver Morgenbladets Gaute Brochmann, og hekter seg på de siste dagers debatt om utseendet til det nye Nasjonalmuseet, som nå reiser seg på Vestbanetomta i Oslo frem mot åpning i 2020.
«Fengsel», «grå masse» og «lukket borg», har enkelte ment. «Nøkternt», «monumentalt», «fint og stilrent», sier noen. Andre, som Twitter-brukeren Ole Svarthumle, ser skrått på hele debatten: «Det nye nasjonalmuseet på vestbanen burde ha vore eit lite, raudt hus i ein skog».
At meningene er mange nå som bygningen begynner å ta skikkelig form i bybildet, er naturlig. Det nye Nasjonalmuseet skal bety mye for veldig mange mennesker. Og det skal legges merke til ikke bare i Oslo, men også i hele landet – og internasjonalt.
Samtidig er det viktig å understreke at bygget ikke er ferdig ennå. Det er fortsatt en byggeplass. Når vi i Nasjonalmuseet tar over og flytter inn i bygget, blir vår oppgave å åpne opp for publikum, fylle bygningen med innhold og gjøre det til et levende sted. Museumsbygget får fine utearealer, takterrasse, spisesteder, rekreasjonsområder og butikklokaler, som sammen vil legge til rette for helhetlige og varierte opplevelser.
Selv tror jeg bygget vil modne og ligge godt og naturlig i byrommet. Det er en kvalitet i materialene som peker fremover og utstråler varighet og langsiktighet, noe jeg tror man vil merke både inne i bygget og i byrommet når det står ferdig. Jeg ser også frem til at utstillingshallen på toppen av bygget skal reise seg. Og norsk skifer på fasaden? Personlig synes jeg det blir flott!
Og ikke minst: bygget tar hensyn til kunsten. Til forvaltning og formidling av denne, det som tross alt er hovedoppgaven til Nasjonalmuseet. Det er ikke vanskelig å komme på museer som har et arkitektonisk særpreg, men som nettopp på grunn av glassfasader eller kreative romløsninger viser seg å ikke være særlig egnede til å vise kunst i.
I den pågående debatten har for eksempel arkitekt Kathrine Nyhus fremhevet Pompidou og Guggenheim som gode museumsbygg fra et byutviklingsperspektiv. Dette er museer som bestemt ikke er blitt bygget uten diskusjon rundt deres fysiske fremtoning i byrommet. Hvordan kunsten kommer til sin rett i disse byggene, både fra et formidlings- og forvaltningsperspektiv, er også debattert.
I det nye Nasjonalmuseet får vi et museum som er konstruert med tanke på god formidling og trygg forvaltning av «vårt arvesølv», som arkitekt Niels Torp uttrykte det i Dagsnytt atten. Her får vi gode visningsrom i ulike størrelser der møter mellom publikum og kunsten står i sentrum.
Debatten vi har sett denne uken, ble startet av Aftenposten og baserer seg blant annet på vurderinger fra forbipasserende. Plutselig dukker murer opp. Tak og fasade kommer på plass. Folk er nysgjerrige. Hva er dette bygget for noe? Hvordan skal det bli?
Disse innspillene tar vi på alvor og lytter med interesse til. At forbipasserende eller Oslo-boere opplever bygget som lite innbydende eller ikke er klar over at det faktisk er det nye Nasjonalmuseet som reiser seg her, er reaksjoner vi må ta inn over oss og jobbe med fremover.
Innspillene fra Morgenbladets arkitekturekspert Brochmann er imidlertid innslag i en helt annen debatt. Han vil gjerne se museet «pepret med vinduer, med nye trapper opp på taket, nye veier som sprenger seg gjennom kvartalet». Han ønsker seg ganske enkelt et helt annet bygg, åtte år etter man besluttet seg for nettopp dette bygget og to måneder etter kranselaget. Det oppleves som en ganske useriøs spissformulering å omtale det nye Nasjonalmuseet som en «fadese» to år før det åpner.
Det vi, og forhåpentligvis de fleste der ute, nå er opptatt av, er hvordan kan Nasjonalmuseet kan bli et best mulig sted når det åpner i 2020, for kunsten, for publikum og for landet.
Karin Hindsbo
Direktør ved Nasjonalmuseet