Annonse
00:00 - 15. juni 2018

Mytologiseringen av norsk historie

Annonse

Sylo Taraku fremholder i Morgenbladet fredag 8. juni at «i motsetning til tyskere og flere andre nasjoner, har ikke nordmenn en historie å skamme seg over. Norge har aldri vært kolonimakt, vi har ikke begått store krigsforbrytelser.»

Noen vil imidlertid huske at Kongerriket Danmark-Norge blant annet holdt seg med kolonier i det Danske Vestindia, og var involvert i den transatlantiske slavehandelen. Om dette kan Taraku lese mer i Gisli Palssons The Man Who Stole Himself (2017).

Norske forskere har dokumentert den norske involveringen i europeisk kolonialisme. Bjørn Godøys Solskinn og død (2014) og Kirsten A. Kjerland og Knut M. Rios Kolonitid (2011) tyder på ingen måte at nordmenn som var aktive deltagere i europeisk kolonialisme var hverken holdnings- eller adferdsmessig bedre eller verre enn andre europeere.

Tarakus erklæring om at vi ikke skulle ha noe «å skamme oss over» skurrer også i lys av hvordan samer, jøder, tatere, roma- og romanitalende og katolikker er blitt behandlet i tidens løp i Norge. For hva skulle da være grunnen til at norske regjeringer faktisk har kommet med statlige beklagelser for hvordan de ble behandlet? Her anbefales Taraku Nik Brandal, Cora A. Døving og Ingvill Th. Plesners Nasjonale minoriteter og urfolk i norsk politikk fra 1900 til 2016 (2017).

Hva angår samene er det også det å si at om Norge aldri formelt sett var en kolonimakt i samiske områder, var den norske statens holdning og opptreden overfor samene i høyeste grad karakterisert ved en kolonialistisk logikk.

Hvis man bruker nazi-Tysklands krigsforbrytelser som målestokk, blekner selvsagt det meste.

Hvis man som Taraku bruker nazi-Tysklands krigsforbrytelser som målestokken for hva som kvalifiserer som «store krigsforbrytelser», blekner selvsagt det meste. Men la oss i det minste i denne sammenheng nevne at det var det nazifiserte norske statspolitiet som sørget for at 773 norske jøder ble arrestert og levert for transport til gasskamrene i Auschwitz i 1942–43. Temaet belyst i blant annet i Espen Søbyes Kathe, alltid vært i Norge (2003), Marte Michelets Den største forbrytelsen (2014), og Bjarte Brulands Holocaust i Norge (2017). Vi vet at det var over fem tusen norske frivillige i Waffen SS under 2. verdenskrig. Selv om ingen av dem i ettertid snakket åpent om det de hadde deltatt i på dødsmarkene i Ukraina i 1942-43, er det intet som tyder på at ikke også norske frivillige i Division Wiking deltok aktivt i massemyrderiene av sivile jøder der. Om dette kan Taraku lese mer i Terje Emberland og Matthew Kotts Himmlers Norge (2012). Ofrene for disse krigsforbrytelsene er av naturlige grunner tause, men om de hadde kunnet tale, er det vel tvilsomt om de ville ha skrevet under på at det ikke var «store» krigsforbrytelser de var utsatte for.

Taraku har imidlertid rett på et punkt: «den inkluderende nasjonalismen kommer ikke av seg selv». Den kommer heller ikke som et resultat av hvitvasking og mytologisering av norsk historie.

Sindre Bangstad

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.

Mer fra Ideer