Kommentar

Mediene bør passe seg for å straffe åpenhet i miljøpolitikken, skriver Lan Marie Berg.

---

Lan leser nyhetene

Politikere leser nyheter med rødpenn.

Faste skribenter i spalten: Sveinung Rotevatn fra Venstre, Lan Marie Nguyen Berg fra Miljøpartiet De Grønne, Alexander Zlatanos Ibsen fra Høyre og Magnus Marsdal fra tankesmien Manifest.

---

I 2012 skrev journalisten Per Anders Todal en oppsiktsvekkende artikkel om norsk klimapolitikk. Han hadde funnet ut at han selv, som en erfaren miljøjournalist, hadde misforstått hva målet i klimaforliket fra 2008 var. Todal fant også ut at politikere som hadde vedtatt forliket hadde misforstått. Og mesteparten av norsk presse.

Feilen var at de fleste hadde trodd at Norge skulle kutte utslipp med 30 prosent innen 2020. Sannheten var at vi skulle kutte utslipp sammenlignet med forventet vekst innen 2020 – en såkalt «referansebane». For eksempel: «Jeg forventer å bli 10 kilo tyngre innen 5 år, men planlegger å slanke meg 2 kilo. Altså har jeg slanket meg 12 kilo». Dermed var målet i realiteten på magre 5–6 prosent innen 2020.

Dessverre er det lite som har skjedd siden Todal skrev sin artikkel. Klimapolitikken er stadig omgitt av tåke. Utslippsmålet for 2020 er avlyst, deadline er skjøvet frem til 2030. Hvor mye må kuttes innen 2030? Hvor mye mindre skal bilparken forurense? Hva skal de gjøre i olja? Må vi fly mindre? Ingen vet.

Dermed er det mulig å si at man fører en «ambisiøs klimapolitikk» selv om Norge er ett av de få landene i Europa som fortsatt ikke har klart å få utslippene under 1990-nivå. Sverige har lavere klimagassutslipp selv om de er dobbelt så mange innbyggere som oss, og EU har kuttet utslippene med 23,7 prosent siden 1990. I Norge har de økt med 3,3 prosent.

Åpenhet var en av kampsakene våre da Miljøpartiet De Grønne kom inn i byråd i Oslo i 2015. Vi fremskyndet det forrige byrådets ambisjoner om å gjøre byen fossilfri med 20 år. Vi satte mer ambisiøse, og helt håndfaste utslippsmål for 2020 og 2030 for Oslo by. Vi lanserte også et klimabudsjett med delmål på veien og konkrete tiltak. Vi skal telle klimagassutslipp slik vi teller penger.

Tåkelaget som omgir klimapolitikken, gjør at hverken folk flest eller mediene ser løftebruddene.

Denne radikale åpenheten har vært nybrottsarbeid. Vi har møtt på flere utfordringer, spesielt knyttet til dårlig datagrunnlag. Da vi laget vårt første klimabudsjett i 2016, var de ferskeste utslippstallene for Oslo fra 2013. Først våren 2017 fikk vi vite hva utslippene hadde vært i 2015. Heldigvis har vi fått årlige tall for utslippene for 2015 og 2016, takket være et forslag fra De Grønne på Stortinget. Men dessverre kommer de nærmere halvannet år forsinket.

Som politiker er det et dilemma med åpenhet: man gjør seg sårbar, og får ikke nødvendigvis belønning, og det kan lønne seg mer å skjule sannheten. Regjeringen kan få skryt for marginale klimakutt, i stor grad basert på palmeolje, og ligge milevis unna klimamålene, eller for å lansere de samme planene for CO2-rensing for tolvte gang. Tåkelaget som omgir klimapolitikken, gjør at hverken folk flest eller mediene ser løftebruddene.

Åpenheten har gjort det enklere for opposisjonen å kritisere oss. Det er mye av poenget. Et ferskt eksempel kom denne måneden. Da klimabudsjettet ble lagt frem første gang i 2016, fikk vi etter kort tid spørsmål fra opposisjonen om tabellen som presenterte målene skulle forstås. Ettersom vi hadde dårlig tallgrunnlag etter 2013, var alle kutt siden 2013 oppsummert i én tabell som «kutt i 2017».

Da vi endelig fikk oppdaterte tall for 2015, fant vi at utslippene hadde sunket mye i 2014 og 2015. Det var gledelige nyheter, og en fjær i hatten for det forrige byrådet. På grunn av dette har byrådet blitt anklaget av opposisjonen for å «bløffe». Fabian Stang har gått så langt som å hevde at klimabudsjettet «ikke er verdt papiret det er skrevet på». Ikke fordi budsjettet er feil, eller gir noen gal informasjon, men fordi Høyre og Venstre mener at formuleringer i et dokument fra 2016 ikke gir dem nok skryt for sine klimakutt.

Ironisk nok kunne det forrige borgerlige byrådet sluppet å føle seg såret dersom de selv hadde vært åpne om klimapolitikken. Vi kunne jo ikke gi dem skryt for klimakutt som vi ikke kjente til før måneder etter at klimabudsjettet for 2017 var vedtatt. Men hvis det er anerkjennelse det står på, anerkjenner jeg gjerne at de borgerlige gjorde mange gode tiltak som kuttet utslipp. Det står jo svart på hvitt i klimabudsjettet! Jeg gleder meg til den dagen Høyre eller Venstre lager alternative klimabudsjetter i bystyret, der de viser hvordan de vil gå frem for å nå målene, siden vi alle er enige om at målene må nås.

Men hvem er det som bløffer? Vi, som spiller med åpne kort, eller regjeringspartiene, som nekter å forklare hva norske klimamål er og hvordan vi skal nå dem? Regjeringen finner stadig nye måter å forklare at den er vellykket, på tross av at en fersk oversikt viser at Norges klimapolitikk vil bringe verden til tre graders oppvarming. Oslo har på sin side nylig blitt anerkjent som den fjerde byen i verden som har en klimaplan i tråd med Parisavtalen.

Debatten om Oslos klimabudsjett er et eksempel på hvordan norsk nasjonal klimadebatten kunne vært. Vi kunne hatt tydelige oversikter over målene våre, om årlig fremgang og hvilke tiltak som funker og ikke. Men det har de både de borgerlige partiene, Arbeiderpartiet og Senterpartiet avvist på Stortinget gang på gang. Det er bekymringsverdig. Hvis det lønner seg å tåkelegge klimapolitikken, og fremstille politikere som spiller med åpne kort som «bløffmakere», vil det svekke både demokratiet og klimapolitikken.

Mer fra Kommentar