Debatt

Lykkes vi med SFF-ene?

Kristian Gundersen reiser et viktig spørsmål om kunnskapsproduksjonen ved Sentre for fremragende forskning (SFF) i Morgenbladet 15. juni. Det er et spørsmål vi stiller oss hele tiden: Hvordan skal vi få best mulig forskning ut av midlene Forskningsrådet disponerer? Men, som Gundersen vet, er dette et spørsmål som er langt enklere å stille enn å svare på. Det er krevende å dokumentere hvilken effekt langsiktig grunnleggende forskning har på kunnskapsutviklingen.

Forskningsrådet ønsker å ha et så godt kunnskapsgrunnlag som mulig for vår tildeling av midler. Derfor jobber vi med å utvikle nye metoder og ulike innganger for å måle effekten av våre investeringer i forskning.

For eksempel har vi i samarbeid med Norsk regnesentral nylig undersøkt hvilken effekt tildeling av støtte til forskningsprosjekter innen «Fri prosjektstøtte» har for prosjektleders publiserings- og siteringsrate. Her fant vi at tildelingen hadde en positiv tilleggseffekt både på publiseringer og siteringer, også utover prosjektperioden.

Hvordan skal vi få best mulig forskning ut av midlene Forskningsrådet disponerer?

Gundersen spør om en alternativ tildeling av midlene, til mindre og flere prosjekter, ville gitt mer kunnskap per krone enn senterstøtte. Disse ordningene er tenkt å utfylle hverandre og har ulike formål. Som Gundersen, er også vi opptatt av å finne en riktig balanse mellom bevilgninger til sentre og frie prosjekter. Det er verdt å minne om at bevilgningene til Fri prosjektstøtte (FRIPRO) har økt med 65 prosent fra 2013, og lå i 2017 på i overkant av én milliard kroner. Det er omtrent tre ganger så mye som de årlige bevilgningene til SFF. Innvilgelsesprosenten er lavere ved SFF enn FRIPRO.

Når vi ser på antallet vitenskapelige publikasjoner fra SFFene, kan vi så langt si at de publiserer mye, uten at et høyt antall publikasjoner alene er et mål for et senter. Våre forventninger til SFFene ligger i at sentrene fokuserer på den forskningen som vil gi de viktigste nye spørsmålene, metodene og resultatene for verdens forskningsmiljøer. Målet med en langsiktig senterbevilgning er at de vil kunne satse på prosjekter med økt risiko, og dermed ikke nødvendigvis få gjennomslag på alle ideene de forfølger.

Det er akkurat blitt gjennomført en midtveisevaluering av de 13 sentrene som startet opp i 2013. Her pekes det på at koblingen av forskjellige tilnærminger til et problem, gjennom samarbeid ved sentrene, gir betydningsfulle resultater. Evalueringen sier også at sentrene skaper dynamiske og sterke miljøer som gir en spesielt god grobunn for å utdanne og utvikle nye forskere i internasjonal toppklasse.

Vi planlegger nå en evaluering av SFF-ordningen som virkemiddel. Gundersen kommer med mange viktige spørsmål som vi vil ta med oss i arbeidet med å utvikle denne evalueringen.

John-Arne Røttingen

Mer fra Debatt