Annonse
00:00 - 29. juni 2018

Å lese menn har vært en gjentagende kilde til fortvilelse, skriver Eline Lund Fjæren.

Å lese menn har vært en gjentagende kilde til fortvilelse, skriver Eline Lund Fjæren.

Illustrasjon: Espen Friberg
Annonse

Å lese menn er å lese mennesket; å lese kvinner er å lese kvinnen. Dette har alltid virket sant for meg. Da jeg først begynte å lese skjønnlitteratur, leste jeg utelukkende mannlige forfattere. Som om noe annet ikke fantes. Det var mennene jeg leste om i avisene, fikk høre om, som ble anbefalt av andre. Mytologiseringen rundt dem også, fantes: det plagede geniet, det destruktive (men produktive) vesenet som hadde satt seg som sin noble oppgave å foredle det som i virkeligheten virket blekt, hverdagslig, mini-dramatisk og ubetydelig.

Den Mannlige Forfatter har alltid vært en størrelse jeg har forstått. Han har også vært en pålitelig og gjentagende kilde til fortvilelse.

Forankret i noe som virker å være en lang historie med litterær, mannlig selv-gratulasjon, dukket det i påsken opp en utfordring på Twitter formulert av podkaster og journalist Whitney Reynolds: «Describe yourself like a male author would». Responsen var overveldende. Tusenvis tok Reynolds’ utfordring og formulerte et bilde av seg selv slik de hadde lest forfattere som Jonathan Franzen, Raymond Chandler, Philip Roth, John Updike og så videre, gjøre det: «Her curves were poured into an outfit that displayed them to their maximum potential, that is to say, she had breasts and she wasn’t afraid to use them. She might have had a face, and some legs, but it was her breasts that were the showstopper. She had breasts, all right,» leser et av bidragene.

Hva disse kvinnene ironiserer over, mange av dem forfattere selv, er selvsikkerheten mannlige forfattere føler rundt evnen til å skrive virkelige, kvinnelige karakterer. Troen på at de har skrevet frem og underlagt seg en troverdig karakter, kun ved å vise hvor kåte de blir av å skildre dem. For man lar seg jo ikke lure, gjør man? «The little squirrel that loves to fuck» – slik beskriver en tyveårig, kvinnelig karakter seg selv i Jonathan Franzens «Purity», og det er ingen som tenker at Franzen her åpner noen dører.

Selv har jeg lenge vært en (nesten) uforbeholden fan av nylig avdøde Philip Roth. Roth ble stadig beskyldt for å være kvinnehatende, og hans kvinnelige karakterer kom sjelden spesielt godt ut av det. På den annen side gjorde sjelden hans mannlige karakterer det heller. Å skulle utføre en feministisk lesning av Roths forfatterskap har for meg alltid virket unødvendig og reduktivt. Det er mannlig begjær som er poenget, tross alt – å sette seg som sitt mål å destruere Roth med en type politisk korrekthet som forfatteren selv protesterte mot gjennom et helt liv, kaster bare tvil om leserens evne til å lese nettopp litterært.

Det døende dyret, viser det seg, er den unge jenta som aldri virket fullstendig levende i utgangspunktet.

Det er allikevel vanskelig å ikke tenke på Roth når man leser bidragene fra kvinnene i Twitter-utfordringen. Særlig tenker jeg på bøkene om David Kepesh, en umettelig litteraturprofessor hva gjelder kvinnelig skjønnhet. Kepesh, som i første del av trilogien ønsker å bli forvandlet til et kvinnelig bryst, og i andre del innser at han vil miste lysten på kona, at lidenskap vil bli til plikt, bryter til slutt ut, vil være fri. I den tredje og siste romanen, The Dying Animal, er Kepesh i sekstiårene og fortsatt akademiker, og rekrutterer sine elskere blant egne studenter. Den utvalgte dette året er en ung kvinne ved navn Consuela, en jente med fantastiske pupper og velstøpte former, beskrevet av Kepesh som «a great work of art. Not the artist but art itself». Med andre ord: et syn, et passivt objekt.

Kepesh befinner seg derimot på et tidspunkt i sine følelsers vold. Consuela forlater ham, og dukker først opp flere år senere, forandret: Puppene som Kepesh har elsket og beundret, har nå blitt fylt av kreft. Consuela står med andre ord overfor en potensiell, tidlig død, og når hun oppsøker Kepesh er det i ett ærend: puppene. Hun vil at Kepesh skal ta farvel med puppene hennes, gi dem en siste, seksuell oppmerksomhet før de ødelegges for alltid.

Noe som i beste fall er … komisk? Det gir mening innenfor romanens psykiske struktur, men å lese det, som kvinne, som en person med bryster, gir det lite eller ingen mening.

Det døende dyret, viser det seg, er ikke den aldrende Kepesh selv, men Consuela, den unge jenta som aldri virket fullstendig levende i utgangspunktet.

Den mannlige forfatteren er ikke døende, og det skal vi naturligvis være glade for. Den kvinnelige forfatteren gjør fremmarsj; flertallet av skjønnlitterære debutanter er kvinner, stadig flere litterære prisvinnere er kvinner, stadig flere oversettes. Håpet må være en berikelse av hele det litterære landskapet, som vil gi oss mer troverdige karakterskildringer i fremtiden, uansett kjønn. «You cannot observe people through an ideology. Your ideology observes for you», som Roth selv sier det.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.

Mer fra Ideer

1 av 5 heltidsstudenter jobber så mye at det går ut over den tiden de bruker på studiene.
Selv om argumentet er upedagogisk, er det kanskje taktisk.