Annonse
00:00 - 08. juni 2018

Å lære av de store

Folk med fastlåste meninger påstår gjerne at det er de andre som er dogmatiske. Civita-økonom Lars Peder Nordbakken er et eksempel på det.

Foto: Hulton Archive/Getty Images
Annonse

Nordbakken går i siste nummer av Morgenbladet i rette med min kronikk som sto på trykk i Dagens Næringsliv 5. mai. Den kom på dagen 200 år etter at Marx ble født. Påstanden til Nordbakken er at vi som finner viktige innsikter i deler av Marx omfattende forfatterskap, er offer for «en sekulær religion, som tilbyr frelse til alle undertrykte». Dette er en merkelig påstand, siden jeg ikke skriver noe som skulle peke i den retningen.

Mitt poeng er enkelt. En kan lære av å lese bøker, også gamle bøker. Å lese Marx er et godt eksempel, men langt fra det eneste. Å fremheve noen av lærdommene hans – og gjerne de som ikke har fått størst oppmerksomhet – betyr selvsagt ikke at en er enig i alt det andre. Og enda viktigere, det betyr ikke at en godtar det som er gjort i hans navn.

Akkurat her er imidlertid opportunismen stor. Den verdenskjente økonomen og demokrati-skeptikeren Vilfred Pareto, støttet åpent fascistenes seier i Italia uten at noen fremhever det når prinsippet hans for såkalt Pareto-effektivitet benyttes. Tvert om, Pareto feires – til og med i navnet på en norsk finansinstitusjon.

Likedan, den tyske velferdsstaten har alltid vært et forbilde selv om nazistene benyttet den i steriliseringen av minst to hundre tusen «kriminelle», «mentalt syke», og «arbeidssky» individer.

For Marx gjelder imidlertid andre regler. Han – og teoriene hans – får skylden for ugjerningene til regimer han aldri støttet og som kom til makten minst 34 år etter hans død. Han selv, derimot, argumenterte for helt andre institusjoner enn det disse regimene innførte.

I kronikken min fremhevet jeg hvordan Marx og Engels insisterte på at allmenn stemmerett og demokrati var nødvendige og tilstrekkelige betingelser for å nå sosialistiske mål. Til Lenins store irritasjon skrev Engels i 1891 at «vårt parti og arbeiderklassen kan bare komme til makten under den demokratiske republikken. Dette er den spesielle formen for proletariatets diktatur». Nå er det ingen grunn til å like det siste uttrykket i dette sitatet, men opprinnelig må det altså ha betydd majoritetsbeslutninger i parlamentet. Også Marx, som døde i 1883, gjentok flere ganger at «universell stemmerett er ekvivalent med politisk makt til arbeiderklassen i England der proletariatet utgjør det store flertallet i befolkningen».

Hvor ble det så av den demokratiske marxistiske bevegelsen? Den druknet etter hvert i sosialdemokratiets modernisering. Den autoritære marxismen ble derimot eksportert til den tredje verden, i tråd med Kominterns økende interesse for denne delen av verden en gang på 1920-tallet. Siden disse landene ikke hadde demokratiske tradisjoner møtte Kominterns autoritære opplegg lite motstand i de nye frigjøringsbevegelsene.

Så spør Nordbakken: «Blir det ikke i drøyeste laget å antyde, slik Moene indirekte gjør, at det nærmest må bero på tilfeldigheter at Marx’ teorier, gjentatte ganger, gjennom historien, faktisk har vist seg å fungere som viktig ideologisk inspirasjon for en rekke undertrykkende totalitære regimer?»

Nå har jeg aldri «antydet» at dette misbruket «nærmest» var tilfeldig hverken indirekte eller på annen måte. Autoritære regimer prøver selvsagt alltid å rettferdiggjøre sin makt ved å tilpasse tilgjengelig ideologi enten dette er rimelig eller ikke, enten misbruket gjelder Marx som i Sovjet, Kina og Vietnam, eller markedsliberalisme som i Pinochets Chile og andre diktaturer i Latin-Amerika. Det er også en interessant kuriositet at autoritære frigjøringsbevegelser faktisk har tatt snarveien til en spesiell type autoritær og svært lite egalitær kapitalisme uten å gå veien om en lengre periode med føydalisme slik mange europeiske land gjorde. Det gjelder først og fremst Kina og Vietnam i tillegg til noen afrikanske land.

Nordbakken legger imidlertid ingen vekt på slike maktinteresser og institusjoner. Han vil ha det til at det er teoriene som styrer og at det er noe helt spesielt med Marx’ teorier som har ødelagt store deler av verden. Slik jeg oppfatter det, mener Nordbakken at det særlig er Marx’ syn på hvordan «enkeltmennesket er uløselig knyttet til en klasse og at vår relasjon til teknologi og et økonomisk system bestemmer innholdet i våre meninger og ideer og ikke omvendt», som er roten til alt ondt.

Den tyske velferdsstaten har alltid vært et forbilde selv om nazistene benyttet den i steriliseringen av minst to hundre tusen «kriminelle», «mentalt syke», og «arbeidssky» individer.

Selv om en slik påstand er aldri så gal, skal vi se nærmere på et sitat om hvordan medlemmene av en klasse kan opptre som et kollektiv: «De er nærmere knyttet til hverandre; de forstår hverandre bedre; de arbeider mer samstemt; de knytter rekkene og setter opp barrierer mot utenverden; de ser ut mot det samme segmentet av verden, med de samme øynene fra de samme synsstedet, i den samme retningen». Kanskje dette kan betraktes som et eksempel på det Nordbakken ser på som ubehagelige konsekvenser av Marx’ tenkning. Poenget er bare at dette sitatet er fra en av hans favoritters egen analyse, fra Joseph Schumpeter i 1955, og ikke fra Marx, som riktig nok kunne ha sagt det samme.

Sitatet er bare ett av mange som viser hvordan Schumpeter – slik jeg påsto i kronikken i DN og som Nordbakken protesterer mot – burde betraktes som en stor økonom sterkt inspirert av Marx («the non-revolutionary Marxist», som jeg sa). Schumpeter gir da også æren for mye av sin innsikt nettopp til Marx, som for eksempel da han skrev om kreativ destruksjon i 1942:

«The essential point to grasp is that in dealing with capitalism we are dealing with an evolutionary process. It may seem strange that anyone can fail to see so obvious a fact which moreover was long ago emphasized by Karl Marx. Yet the fragmentary analysis which yields the bulk of our proposition about the functioning of modern capitalism persistently neglects it. Let us restate the point and see how it bears upon our problem». Enda tidligere, i 1911, sa han følgende om samme sak: «This statement of the problem is more nearly parallel to that of Marx. For according to him there is an internal economic development and no mere adaptation of economic life to changing data. But my structure covers only a small part of his ground».

Schumpeter, som var forrige århundres store økonom, lærte åpenbart mye av Marx – både om innovasjon i teknologi, produkter og organisasjonsformer, men også om sosiale og politiske forhold. Vi kan også lære av Marx og Schumpeter. Ikke alt, men om sammenhengene mellom økonomi, historie og politikk, der dagens økonomer kan stå svakt. At Nordbakken kanskje ikke lærer noe, får bli hans problem.

Kalle Moene

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.

Mer fra Ideer