Annonse
10:48 - 18. juni 2018

Å kritisere de store

Kalle Moenes svar viker unna essensen i mine kritiske refleksjoner om hans overdrevne hyllest av Karl Marx.

Annonse

Kalle Moene besvarte i siste utgave av Morgenbladet min kronikk fra uken før, som var en kritikk av Moenes artikkel om Karl Marx i DN 5. mai. Som vanlig skriver Moene mye interessant og innsiktsfullt, selv om han viker unna essensen i mine to hovedinnvendinger, om Marx og demokrati og om hvor mye av æren for Joseph Schumpeters innovasjonsteori det er rimelig å tilegne Marx.

Min kritikk handler ikke, slik Moene feilaktig fremstiller den, om en anklage om dogmatiske holdninger fra Moenes side. Jeg velger å tro at leserne lett vil kunne kvittere ut dette ved å lese min kronikk. Kritikken handler om Moenes selektive Marx-hyllest og overdrevne festtale, som i sum er egnet til å tegne et villedende glansbilde av Marx’ tenkning.

Mine kritiske bemerkninger til spenningen mellom Marx’ grunnleggende teori om kapitalismens historisk determinerte utvikling og endelikt, på den ene side, og et fullverdig liberalt demokrati, på den annen side, søker Moene å løse på denne måten: Ved å vise til at «Marx og Engels insisterte på at allmenn stemmerett og demokrati var nødvendige og tilstrekkelige betingelser for å nå sosialistiske mål», forsterket med et sitat av Friedrich Engels fra 1891 om at «vårt parti og arbeiderklassen kan bare komme til makten gjennom den demokratiske republikken». Dette demokratiet tolker Moene som «majoritetsbeslutninger i parlamentet», og bekrefter dermed berettigelsen av mine opprinnelige kritiske spørsmål.

Opp mot dette «tynne» demokratibegrepet står det liberale demokratibegrepet, som i tillegg til flertallsbeslutninger også garanterer grunnleggende friheter og rettigheter, samt sprer og balanserer makt, og dermed setter grenser for flertallets makt over et mindretall. I Marx’ tenkning møter vi ikke på normative forestillinger om et demokrati tuftet på politisk frihet som et mål i seg selv. I stedet møter vi på forestillingen om et «flertallsstyre» som et middel som blir helliget av et historisk determinert mål om proletariatets revolusjon og maktovertagelse. Siden Moene her viker unna det vanskelige, og ikke gjør noe forsøk på å gi et direkte svar på mine kritiske demokratispørsmål, henger disse spørsmålene fortsatt i luften.

Siden Moene her viker unna det vanskelige, og ikke gjør noe forsøk på å gi et direkte svar på mine kritiske demokratispørsmål, henger disse spørsmålene fortsatt i luften.

Min henvisning til Raymond Arons tolkning av marxismen som en sekulær religion var ment som en sidekommentar, og ikke som en påstand om noe Moene selv hadde skrevet. Men Moene er sikkert kjent med at Schumpeter også fant dette religiøse aspektet ved marxismen interessant.

Schumpeter skrev blant annet følgende i 1942: «Now, to millions of human hearts the Marxian message of the terrestrial paradise of socialism meant a new ray of light and a new meaning of life. Call Marxist religion a counterfeit if you like, or a caricature of faith, but do not overlook or fail to admire the greatness of the achievement (…) preaching in the garb of analysis and analyzing with a view to heartfelt needs, this is what conquered passionate allegiance and gave to the Marxist that supreme boon that what one is and stands for can never be defeated but must conquer victoriously in the end.» Stort nærmere går det vel ikke an å komme en tolkning av marxismen som en slags religion, forkledd som vitenskap.

I min kronikk skrev jeg: «Poenget til Moene om at Marx’ teori om kapitalismens utvikling var en viktig inspirasjonskilde for Schumpeter står seg.» Jeg forstår derfor ikke hvorfor Moene hevder at jeg protesterer mot at Schumpeter «burde betraktes som en stor økonom sterkt inspirert av Marx.» Det jeg satte et stort spørsmålstegn ved var Moenes overdrevne fremstilling av Marx’ innflytelse på Schumpeters forståelse av dynamiske innovasjoner og kreativ ødeleggelse, når han i DN skrev dette: «Han ga all ære til opphavsmannen bak forståelsen av mekanismen: Karl Marx.»

Jeg blir heller ikke overbevist av Moenes svar, i form av to sitater av Schumpeter, som på ingen måte underbygger påstanden om «all ære» fra 5. mai. Riktignok reviderte Moene selv dette utsagnet i Morgenbladet 8. juni til at Schumpeter ga «æren for mye av sin innsikt nettopp til Marx».

For å understreke min opprinnelige kritikk og samtidig uttrykke mitt håp om å gi nyansene større plass, vil jeg minne Moene om at Schumpeter også skrev følgende i 1942: «Now Marx saw this process of industrial change more clearly and he realized its pivotal importance more fully than any other economist of his time. This does not mean that he correctly understood its nature or correctly analyzed its mechanism. With him, that mechanism resolves itself into mere mechanics of masses of capital. He had no adequate theory of enterprise and his failure to distinguish the entrepreneur from the capitalist, together with a faulty theoretical technique, accounts for many cases of non sequitur and for many mistakes. But the mere vision of the process was in itself sufficient for many of the purposes that Marx had in mind.»

Men ingenting av dette får meg til å protestere mot Moenes gode innledende poeng om at vi alle kan «lære mye av å lese bøker, også gamle bøker.» Jeg er hjertens enig, uansett om det er snakk om Marx, Schumpeter, Keynes, Smith, eller Mises, Einaudi og Eucken m.fl. Mitt lille tilleggspoeng får være at ekte læring og kunnskapsvekst er betinget av åpenhet for kritikk, også av Marx og Schumpeter. La oss derfor også sette de store under et kritisk lys.

Lars Peder Nordbakken, Økonom i Civita

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.

Mer fra Ideer