14:07 - 04. juni 2018

Ikke kvinne nok for Riksen

Jeg unner Frp-politiker Marianne Nordli hennes positive erfaring med Nasjonal Behandlingstjeneste for Transseksualisme (NBTS). Det er likevel trist at hun ikke evner å flytte blikket bort ifra seg selv.

Jeg har vært like ignorant som henne. I tiden før jeg selv ble henvist til Rikshospitalet, var jeg overbevist om at den massive kritikken måtte være overdrevet.

Etter en inntakssamtale og en time med en psykolog, avsluttet Rikshospitalet oppfølgingen min. Det tok dem i praksis en time å avvise følelser jeg har båret på i et kvart århundre. I journalene mine finnes det lite informasjon om hvorfor, men en hel del informasjon om hva jeg har hatt på meg under konsultasjonene.

«Fremstår med blandet fremtoning, har langt hår, neglelakk, er sminket, øredobber, mørk klesstil, bukser, sportssko»

I vurderingen til psykologen står det blant annet at:

«Pasienten fremstår under enkelte tema frustrert/irritert på utreders spørsmål (…) Det forekommer kjønnsdysfori, og pasienten har flere typer adferd som indikerer at det er til stede.»

Psykologen min startet timen med å spørre om jeg hadde blitt instruert av FRI i hva jeg burde si og ikke si. Jeg avkreftet. Så spurte han om hvor ofte jeg får ereksjoner i løpet av en dag. Jeg er kritisk av natur og spurte hvilken relevans dette har for kjønnsidentitet. En mann som blir voldtatt, kan fortsatt få ereksjon, det er ingen målestokk på noe som helst.

Deretter begynte han å spørre meg om kjønnsidentitet. Og jeg ble sittende og skulle forklare hvordan min kvinnelige kjønnsidentitet utmerket seg da jeg var 7–8 år. Og jeg svarte, før han avbrøt meg, ristet på hodet og fortalte at jeg svarte feil.

«Det kan jo hende at du ikke er jente, men bare en veldig feminin homofil gutt?»

Psykologen startet timen med å spørre om jeg hadde blitt instruert av FRI i hva jeg burde si og ikke si.

Allerede der setter man stemningen for et helt behandlingsløp der pasienten som hovedregel møtes med skepsis og mistillit. Jeg opplevde at jeg plutselig måtte forsvare at jeg i det hele tatt tok opp tiden hans. Dette var ikke et menneske som var interessert i å bruke tid på å faktisk bli kjent med meg. Da jeg kom til neste time, satt overlegen der og fortalte at jeg bare kunne gå. De hadde avsluttet oppfølgingen.

Så jeg har vært der. Jeg har sittet alene på T-banen tilbake til Oslo sentrum og lurt på hva jeg skal gjøre nå. Jeg har kjent fortvilelsen, ikke minst ensomheten. Jeg kom tilbake til hjembygden min og sto alene, alle visste at jeg gikk på riksen. Folk var støttende, men ingen visste hvordan de skulle støtte meg etter avslaget.

Jeg har sett hvordan det har påvirket studiene mine, hvordan jeg sluttet å være sosial. Jeg har regelrett sluttet å leve. Nå går jeg bare og venter i håp om en gang å få midler nok til å kjøpe meg privat hjelp.

Og jeg er ikke den eneste. FRI opererer med at 80 prosent av dem som henvises til Rikshospitalet, ikke får hjelp. Rikshospitalet mener at dette tallet ikke stemmer, men på spørsmål fra nettopp NRK, som Marianne Nordli kritiserer, nekter Rikshospitalet å oppgi sine egne tall.

NRK har gjort flere lengre saker i det siste på denne problematikken, og i samtlige har NBTS blitt tilbudt å uttale seg. Hva mer mener Nordli at NRK skal gjøre? Dette er legitime historier, delvis dokumentert i journaler. NRK kan ikke stå til ansvar for at NBTS ikke ønsker å uttale seg.

Det er ikke, som enkelte hevder, slik at FRI driver en slags mobbekampanje mot et offentlig sykehus. En rekke fagfolk har reagert kraftig på den praksisen NBTS bedriver, både nasjonalt og internasjonalt. Fylkesmannen har hatt løpende tilsyn i over ett år allerede.

NBTS er blitt kraftig kritisert i en årrekke, det er ikke noe nytt. For et tiår siden trakk hele avdelingen seg i protest. De følte ikke at de kunne stå inne for den mangelfulle behandlingen transpersoner fikk. Lederen ble sittende, og i stedet fant man et nytt team til henne. Og hun har sittet der helt frem til nylig.

Den debatten som har oppstått, er så langt fra konstruktiv som man kan komme, og preget av en side som desperat ber om hjelp og en motpart med røtter i radikal-feminismen som nekter for at vi i det hele tatt eksisterer.

Og at Marianne Nordli har en god erfaring med Rikshospitalet forteller ingenting annet enn det alle andre har sagt. Kommer du til Riksen og passer rett inn i et snevert kjønnsstereotypisk bilde av mann og kvinne, så får du hjelp. Jeg kledde meg i bukse, og det må jeg tydeligvis angre på.

Er noen som driver kampanje, er det Nordli, Gerhardsen og alle de andre som uten innsikt påtar seg å speile en virkelighet som ikke eksisterer!

Karoline Skarstein

Journalist i studentavisen Studvest

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Les Morgenbladet digitalt i 10 uker for 10 kr. Bli abonnent
Annonse