Kristian Gundersen er skeptisk til ordningen med sentre for fremragende forskning (SFF) i Morgenbladet 15. juni, og etterlyser kvantitative data for å få sjekke om dette er en effektiv ordning. Premisset til Gundersen er kunnskap per krone investert. En slik analyse blir lite treffsikker. Da er det nok bedre å måle vitenskapelige gjennombrudd og nyvinninger, slik det Europeiske Forskningsrådet ERC gjør.
Gundersen fremhever de individorienterte ordningene og prosjektene som alternativ. Men disse treffer imidlertid ikke premissene for SFF-ordningen: En konsentrasjon av innsats i et senter vil åpne for helt annen forskning enn Gundersens alternativ. Større, grunnleggende og komplekse problemer krever at vi trekker sammen kritisk masse, setter sammen spisskompetanse fra flere fag, og har nok tid til å utvikle samarbeid gjennom strategisk satsing fra flere fremragende forskere. Et senter som finansieres over en 10-årsperiode med kvalitetskontroll midtveis gir en helt annen plattform for å løse slike forskningsspørsmål enn individuelle prosjekter med kortere tidshorisont. Et slikt element må finnes i Forskningsrådets ordninger i tillegg til de vanlige individbaserte prosjektene. SFF-ordningen er et virkemiddel for å utføre ambisiøs flerfaglig forskning som vanlige prosjekter ikke kan organisere.
Min erfaring som leder for en av de første SFF-ene, Bjerknessenteret for Klimaforskning, er at det ville sett helt annerledes ut uten SFF-status. SFF-bevilgningen utgjorde aldri mer enn 20 prosent av finansieringen, så mesteparten av finansieringen kom fra åpne nasjonale og internasjonale konkurransearenaer. Det SFF-finansieringen gjorde var å skape rom for strategisk med rekruttering av kompletterende nøkkelkompetanse som trengtes for å skape gjennombrudd. Et eksempel er klimamodellering som trenger bred kompetanse og kritisk masse, og som har gjort senteret til et ledende internasjonalt senter. Uten SFF-ordningen ville dette vært svært vanskelig. Vi kan nå konkurrere godt nasjonalt og internasjonalt fordi vi kan bygge prosjekter med en kompetanseprofil som er unik, noe vi ikke kunne gjort uten SFF-perioden.
Etter SFF-perioden videreførte UiB tilskuddet, og vi fikk langsiktig finansiering fra Kunnskapsdepartementet for å fortsette. Trolig er det bare vi og Kavli/Moser-senteret ved NTNU som har fått slik statlig videreføringsstøtte. Uten denne støtten, sammen med UiBs videreføring av strategiske midler, ville vi mistet strategisk handlingsrom, med stor fare for forvitring. De forskjellige sentrene er i forskjellig situasjon etter SFF-perioden, men det ville være bra om det var en mulighet for at de mest vellykkede kan sikres videre, etter en streng evaluering. Bjerknessenteret har over tid vokst fra 30 til nå 220 mennesker som kommer fra 38 nasjoner, i hovedsak finansiert i nasjonal og internasjonal konkurranse. Det har seks pågående prosjekter fra European Research Council (ERC), trolig de mest prestisjefylte prosjekttildelingene man kan få. Uten langsiktig kompetanseoppbygging, som gjør det lett å rekruttere toppforskere og muligheten til å trekke på et tungt tverrfaglig miljø, ville dette ikke være mulig. Min vurdering er at satsingen bærer seg godt, også etter Gundersens kvantitative prestasjonskrav.
Jeg er nå nestleder i et nytt SFF der klimakompetansen er trukket inn i et arkeologiledet senter (SapienCE) som studerer utviklingen av moderne menneskelig oppførsel (symbolbruk, avanserte teknologier, kultur og innovasjon) for 100.000 til 50.000 år siden, slik den dokumenteres i utgravninger i Sør-Afrika. For å forstå hvorfor menneskene brått fremstår i sin moderne form akkurat der og på denne tiden, må arkeologi knyttes sammen med klimakunnskap, kognitive studier, hjerneforskning og genetikk, slik det gjøres i SapienCE. Det er bare SFF-ordningen som kan gi oss denne muligheten til flerfaglig konsentrasjon om grunnleggende spørsmål for forståelsen av vår arts utvikling til å bli den dominerende faktor i planetens utvikling.
Eystein Jansen
Professor Universitet i Bergen/Bjerknessenteret