Debatten om forskningskrisen i Morgenbladet 8. juni aktualiserer spørsmål om hva som motiverer enkelte til å bli forskere, og hva dette i ytterste konsekvens har å si for vår sikkerhet. Blant forskerne som etterstreber å oppnå resultater som er virksomme også utenfor akademia, finner vi aspirerende akademikere som tenker mest på tittelen som kommer med karrieren. Som investerer tid og krefter i å oppnå heldige resultater bare for å fortelle nær omgangskrets hvor gode de er. Som er innpodet med forestillingen om at faglig dyktighet er det eneste som gir høy nok status, og at forskeryrket derfor er den eneste karrierevei å gå.
Å publisere et negativt resultat skader stoltheten til forskerne med en personlig agenda bak forskningen.
Får forskeres faglige utvikling forrang over etisk forskningspraksis, vil deres higen etter ytre anerkjennelse ramme enkeltes trygghet. At den faktiske verdien av tjenester styres av nøyaktigheten i forskningen som ligger bak den, er én ting. At brukeren kan være trygg på at den sensitive informasjonen som oppgis i forbindelse med tjenesteytelsen, ikke misbrukes, en annen. Utvikling av konkurransedrevne forskermiljøer vil i verste fall heve terskelen for å holde konfidensielle opplysninger for seg, selv som det er fristende å dele. Allerede forekommer det utdeling av uberettigede medforfatterskap i medisinsk forskning. Det røper eksistensen av en tendens vi er nødt til å snu.
Å publisere et negativt resultat skader stoltheten til forskerne med en personlig agenda bak forskningen. Ved å tvinge til publisering underminerer dermed tellekantsystemet god forskning. Uavhengig av styrende paradigmer har forskning uansett aldri vært objektiv, enda mindre forskningsresultatene. Forskere er motivert av noe til å drive med det de gjør, enten det er ren og skjær lyst eller mulighetene det på en eller annen måte gir for å heve seg over andre.
Joakim Tjøstheim