Annonse
13:16 - 04. juni 2018

Folkekirkens nasjonale slagside

Da jeg vokste opp, var folkekirken liberal og bekjennelseskirken konservativ. Opplest og vedtatt. Er det i ferd med å snu?

Forestillingen om at felles verdier er samfunnslim, er en retorisk gullgruve som mines for alt det er verdt av høyrepopulister over hele Europa. Foto: Timo Battefeld/NTB Scanpix
Annonse

Nye tall fra det anerkjente amerikanske forskningsinstituttet Pew Research har sett nærmere på kristne i Vest-Europa, deriblant Norge. De har lagt ekstra vekt på sammenheng mellom kristendom og holdninger til nasjon, innvandring og andre religioner. Interessant nok skiller Norge seg ut. I de fleste europeiske land i undersøkelsen er koblingen enkel: Jo mer kristen, desto mer nasjonalt orientert og fremmedfiendtlig. I Norge er koblingen en omvendt u. Ateister som aldri går i noe gudshus, står sammen med de mest aktive kristne på flyktningers og minoriteters side. I midten, derimot, finner vi dem som identifiserer seg som kristne, men er sporadisk aktive. Her er nasjonalfølelsen og fremmedskepsisen sterkest. Men stopp en hal: selvidentifiserende, sporadisk aktive kristne? Er ikke det en gjengs beskrivelse av folkekirken? Er ikke folkekirken den rause og liberale delen av kirken?

Fortellingen var omtrent slik: Folket var demokratiske, rause, kristne på sin måte og hadde et stille ønske om å få høre til i kirken selv om de var av og til var kåte og tørste. Men kirken var streng, en siste rest fra gamle dagers øvrighet som gjorde døren lav og porten trang. I denne fortellingen var statskirkens oppgave å sørge for at et minstemål av litt rausere prester og biskoper ble ansatt, slik at ikke koblingen mellom Den norske kirke og folk flest ble brutt. Men når det gjelder innvandring og norskhet, kan det se ut som om folkekirkeligheten er i ferd med å skifte politisk side. Når det gjelder kirkelig samfunnskritikk er innvandring i ferd med å bli det nye sex og alkohol.

Noe har åpenbart  skjedd med kristenlivet i Norge, men enda viktigere er den store rammefortellingen om «folket» som har endret seg. De gamle fortellingene var nasjonaldemokratiske og deretter sosialdemokratiske fortellinger om frigjøring av folket fra de gamle regimers åk, og fra materiell nød. Alle skal med! Folkeligheten var inkluderende. Motsetningen til det folkelige var de gamle konservative øvrighetene og rikfolk – to kategorier som ofte falt sammen. Disse fortellingene har i dag fått konkurranse av høyrepopulismen. «Folket» blir oftere satt i kontrast med «andre folk», og elitene blir forstått som globalister – enten naive eller i verste fall i konspiratorisk ledtog med for eksempel muslimer.

Men hvorfor har religion blitt så sentralt? Nordmenn var jo sure på innvandrere på 1980-tallet også, men da var merkelappene nasjonale. Dette gjelder selvidentifikasjon så vel som majoritetens blikk. Pakistanske muslimer i Europa vektla pakistanskheten på 1980-tallet, men flere vektlegger muslimskheten nå. Majoritetsbefolkningen både støtter og diskriminerer på grunnlag av religion fremfor landbakgrunn. Ingen sier pakkis lenger.

Denne religionifiseringen av identitet er i ferd med å slå inn over majoritetsbefolkningen også. En enkel mekanisme gjør seg gjeldende: Hvis «de» er muslimer, så må vel «vi» være kristne – selv om vi ikke helt tror på sakramentene eller sliter ut kirkebenkene. Men det er en annen trend som har gjort seg gjeldende også: Troen på at samfunnets lim er felles verdier. Dette er en tanke som har beveget seg fra lektorstandens trygge sentrum-venstre boble ut i en tatt-for-gitt felles idéverden. Forestillingen om at felles verdier er samfunnslim er en retorisk gullgruve som mines for alt det er verdt av høyrepopulister over hele Europa. Et mediesøk på «norske verdier» viser at bruken tar seg opp på 1990-tallet og eksploderer på 2000-tallet. Som så mange andre nostalgiske fenomener, lengter verdiretorikken etter en fortid som ikke helt passer til drømmen. «Norske verdier» på 1950-tallet handlet om forretningsinteresser og handelsbalanse.

Utover på 1980-tallet ble lektorer og 68-ere bekymret for amerikanisering, kabel-tv og postmoderne fragmentering. Motvekten mot MTV skulle være dannelse, kulturarv og kristne og humanistiske verdier, en formulering som fant sin vei inn i skoleverket i løpet av 1980-tallet. Det var prat om verdier i tidligere læreplaner også, men de handlet om at det var viktig å tenke etisk og at elevene skulle reflektere over hva som var rett og galt og la dette styre handlingene deres. I 1990-tallets læreplaner var dette annerledes. Elevene skulle ikke bare lære om verdier for å finne ut om rett og galt, men for å vite hvem de er. Før handlet ordet verdier om etikk. Nå handler det om identitet.

Religion har funnet sin vei tilbake inn i politikk og nasjonalfølelse gjennom verdiretorikken. Religioner presenteres som en sentral leverandør av verdier. Ikke fordi de faktiske institusjonene og tradisjonene lenge har prediket de verdiene som er populære i Norge i dag. Nei, i nasjonsbyggingsøyemed er religion en effektiv leverandør av forestilte felles verdier, av flere grunner: Religion «leverer på»: i) Historisk dybde. ii) Emosjonell intensitet. iii) En buffé av etiske ståsteder der alle kan finne noe som passer for seg, og kalle det «kristent» eller «muslimsk». Innholdet varierer, men merkelappen er felles. Og som sagt: iv) Relevante fiendebilder i dagens globaliserte migrasjonsbilde: Hvis «de» er muslimer, så må «vi» også defineres i det religiøse registeret.

Men hvorfor biter ikke de kirkelig aktive på denne logikken? Den aktive kirken består av flere grupperinger. De folkekirkelige kirkeaktive er noe litt annet enn de folkekirkelige. Dette er de aktive i kirken som har slåss for at kirken skal være rausere, mer åpen og ha plass til folk flest. Denne gruppen ser gjerne seg selv som solidariske med de undertrykte, kritiske til makta, og støtter marginaliserte grupper, og er nok overrepresentert blant høyt utdannede kristne på venstresiden. Men hva med de mer konservative kristne i tradisjonen fra pietistisk vekkelseskristendom? De som har vokst opp mellom bedehus og kirke? En tolkning er at disse har tapt, og at de liberale i kirken har vunnet. Det er kanskje tilfellet i homofilisaken, men når det gjelder koblinger mellom nasjon, fremmedfrykt og kristendom er bildet annerledes. Vekkelseskristne har lenge vært skeptiske til kulturkristendom, og misjonsfolket kjenner seg ikke igjen i en kristendom som stanser ved Svinesund.

Både nasjoner og religioner er kommet for å bli, men vi trenger ikke blande de to sammen. Da slutter de å være fellesskap som gir folk muligheten til å jobbe sammen for bedre liv. De blir i stedet usympatiske og eksklusive klubber med utkastere. Ikke la høyrepopulistene kapre folkekirkebegrepet. Den kulturarvifiserte nasjonalkristendommen er ikke en raus og åpen bevegelse fra grasrota, den er kald. Den vil fryse fast en demokratisk nasjon som alltid bør ha plass til litt flyt.

Lars Laird Iversen

Religionssosiolog, førsteamanuensis ved Menighetsfakultetet (MF)

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.

Mer fra Ideer

«Forteljinga handlar om at vi har behov for å høyre til eit fellesskap og bidra med noko meiningsfullt.»