Debatt

Film om frontkjemperne?

HISTORIE Vi trenger filmer om norske frontkjempere i Hitlers tjeneste, foreslår Tor Bitustøyl fra Heimdal skole i Tronheim. Det vil bli å tråkke i og bli sittende fast i et vepsebol. Ideen er i praksis nær umulig å gjennomføre på anstendig vis. Bare se på erfaringene med adskillig enklere temaer:

«Lawrence of Arabia» er trolig tidenes mest prisbelønte, angivelig autentiske krigsfilm. «Der Untergang», om Hitlers siste dager, er trolig den nest mest prisbelønte. Begge er så søkk fulle av grove feil at den historiske gehalten er nær null verd. Verre er at begge forkludrer helt åpenbare, gylne sjanser til å si noe av verdi for historisk innsikt. Noen få av utallige eksempler: I «Lawrence» fremstår beduin-høvdingen Auda (spilt av Anthony Quinn) som en fargerik og litt uregjerlig, men god støttespiller. Den virkelige Auda spilte notorisk dobbelt, alt etter hvordan krigslykken snudde frem og tilbake. Han var med andre ord en klok mann, for araberne så både britene og ottomanene som undertrykkere. Men Auda var ikke like perspektivrik som Feisal (Omar Sharif), som i likhet med faren Hussein hadde klare begreper om nasjonal frigjøring. Det er nærmest borte i filmen.

I «Der Untergang» fremstår general Ferdinand Schörner som modig og rakrygget. I virkeligheten rømte han fra soldatene sine (visstnok iført bayersk folkedrakt, hvilket i så fall må ha vært et skue siden Schörner knapt kunne karakteriseres som slank). I etterkrigstidens Vest-Tyskland kastet veteranorganisasjonene seg over ham fordi han gjennom hele krigen hadde utnyttet tysk militær lovgiving til å henrette egne soldater for de minste ting. Man fant til slutt et regelbrudd og Schörner fikk fire og et halvt år i fengsel. Hovedpersonen i «Der Untergang», Hitlers sekretær Traudl Junge, sykler i sluttscenen ut av krigen til fuglekvitter. Hennes skjebne var i virkeligheten langt hardere og mer komplisert.

Norske, ofte kritiserte krigsfilmer som «Max Manus» og «Den 12. mann», er således i godt selskap. Men skal vi nå få maken om frontkjemperne? Bitustøyls innfallsvinkel er så enkel og banal at en film bygget på det konseptet vil bli et overgrep mot krigens ofre. Ikke minst mot ofrene i øst for den utryddelseskrig frontkjemperne gjorde seg til redskaper i. Blant annet deltok frontkjempere i den nesten 900 dager lange beleiringen av Leningrad (nå St. Petersburg), der over én million menn, kvinner og barn sultet og frøs i hjel eller ble drept i den ustoppelige artilleribeskytningen.

Blant frontkjemperne finner vi dem som vervet seg av idealisme, kanskje etter oppvekst i troende NS-familier, til opportunistene og de rene sadistene. Vi finner dem som klarte å unngå å bli direkte involvert i forbrytelser, til dem som aktivt eller passivt ble involvert, og til dem som kom hjem og begikk bestialske forbrytelser i Gestapos eller statspolitiets tjeneste, eller i annen sammenheng. Finner vi filmskaperen som kan favne alt dette? Kanskje en internasjonal filmskaper? Neppe. Sporene skremmer. Glem ideen.

John Berg

Major (R) og forsvarsanalytiker

Mer fra Debatt