Debatt

Farvel til profesjonsutvikling

Når læresteder som utdanner psykologer vil frasi seg ansvaret for å drive klinikkopplæring av studentene, abdiserer de fra rollen som profesjonsutviklere.

Det siste året har vi sett en urovekkende utvikling ved universitetene som utdanner psykologer. Ved UiO og NTNU har fagansatte, tillitsvalgte og studenter reist seg mot ledelsens prinsipielle standpunkt at universitetene ikke skal drive helsehjelp. Helt konkret har dette skapt press mot studentklinikkene. Begge universiteter har gjennomført prosesser for å vurdere om ansvaret for klinikkene bør overføres til spesialisthelsetjenesten.

Universitetet i Oslo snudde og gikk for en egendrevet studentklinikk. Ved Institutt for psykologi ved NTNU er situasjonen ennå ikke avklart. Ved NTNU eksisterer det i dag tre klinikker som tar imot pasienter for gratis behandling: En for barn og unge, en for voksne og en nevropsykologisk klinikk. Klinikkene er en del av psykologistudentenes terapi-opplæring og foregår under nøye veiledning av universitetsansatte. Pasientgruppen er nøye utvalgt for å fremme læring hos studentene. De strever med plager og utfordringer som egner seg for terapi, uten risiko for suicidalitet. De er ikke psykotiske og har ikke tunge rusproblemer.

Det er denne opplæringen NTNU-rektor Gunnar Bovim ikke lenger vil ha ansvar for. Standpunktet begrunner han med at universiteter ikke skal drive helsetjenester. Det er en oppsiktsvekkende holdning som, hvis den skulle omsettes i realiteter, innebærer at NTNU fraskriver seg sentrale deler av ansvaret for å drive en profesjonsutdanning.

Profesjoner defineres nettopp i skjæringspunktet mellom teori og praksis. Helseprofesjoner kjennetegnes av at man skal lære seg omfattende teoretisk kunnskap som i neste omgang skal anvendes og tilpasses enkeltindividers unike behov gjennom praktiske ferdigheter. Det er meningsløst for et universitet å begrense seg til teoriopplæring uten samtidig å ha ansvar for å trene studentene i hvordan denne skal anvendes. Hvis ikke begge elementer er med, vil man i realiteten slutte å utdanne profesjonsutøvere.

Hvis man skal lære å fikse benbrudd eller operere et hjerte, er det logisk at dette gjøres innenfor rammen av tjenestene som kan dette best. Men det er en logisk brist å si at det som gjelder for medisin, også gjelder for psykologi. Terapi dreier seg om å forstå hvilke drivkrefter i et liv som bidrar til å utløse og opprettholde psykiske plager. Det dreier seg om å forstå hvordan ulike teoretiske modeller om menneskelig fungering, utvikling og psykiske lidelser kan anvendes i et gitt tilfelle. Og det dreier seg om å være i stand til å ta ansvar for et tett og komplekst samarbeid med et annet menneske for å skape varig endring og bedring. Dette er det umulig å lære uten å øve. Og for å bli skikkelig god, må man ha tett oppfølging av fagfolk som har som jobb å lære det bort. Sykehusansatte har hverken tid, ressurser eller kompetanse nok til å gjøre det skikkelig som del av en grunnutdanning. Det er derfor har vi utdanningsinstitusjoner.

Og det er derfor universitetene må ha ansvar for helheten i psykologutdanningen; både den teoretiske og praktiske delen av den. Det overordnede ansvaret for pasientbehandlingen må innehas av lærere som selv er forskere og kunnskapsutviklere, og som selv har nødvendig pedagogisk kompetanse i tillegg til kompetanse som kliniske psykologer.

Psykoterapiforskningen er under konstant utvikling, både når det gjelder teori og metoder. Fagmiljøer ved universiteter som NTNU forvalter denne kunnskapen og skal formidle teoretiske og kliniske ferdigheter til nye generasjoner psykologer som igjen forvalter denne kunnskapen til beste for den enkelte pasient og samfunnet som helhet.

Skal universitetsansatte ha ansvar for undervisning av fremtidens psykologer, må de også ha ansvar for klinikkene.

Om man gjør studentklinikkene til en del av spesialisthelsetjenesten, er risikoen stor for føringer som begrenser muligheten for å anvende og utprøve ny forskning i praksis. Psykologer skal være rustet for å løse et bredt spekter av oppgaver i offentlig og privat virksomhet. Å legge mer praksis til spesialisthelsetjenesten står i motstrid til politikernes ønske om å utvikle psykiske helsetjenester i kommunene, drive forebygging og helsefremming.

Universitetene har et selvstendig ansvar for å utdanne psykologer som kan bidra til å utvikle tjenesten, ikke bare fungere innenfor rammen av dem. De skal gjøre studentene i stand til å innta et mangfold av hjelperoller. Spesialisthelsetjenesten skal prioritere nærmere bestemte pasientgrupper. Det er to ulike oppdrag. Skal universitetsansatte ha ansvar for undervisning av fremtidens psykologer, må de også ha ansvar for klinikkene. Prinsippet om at universiteter ikke skal drive helsetjenester er meningsløst, og må vike for et mye viktigere et: Universitetene skal utdanne psykologer.

Andreas Høstmælingen

Mer fra Debatt