Annonse
12:27 - 12. juni 2018

Fare for smittende usannheter

Hvem eller hva sikter man til med «høyresiden» og «venstresiden»? 

Rødt og Bjørnar Moxnes' fremgang på meningsmålingene blir forklart på mange måter, som denne: «I ei tid da opinionen synes å skjenke populister rikelig med oppmerksomhet, har Rødt glade dager. I likhet med ytre høyres mange demagoger, er Moxnes en topptrent opportunist.» Foto: Vidar Ruud / NTB scanpix  Vidar Ruud / NTB scanpix
Annonse

Dagbladets spaltist, Tuftebarten, har skrevet et satirisk dikt som henter sitater fra Wegard Harsvik (f.eks. «Høyresiden har vært dyktige til å bruke språket bevisst») og Lars Akerhaug (f.eks. «Venstresiden har bare én sannhet»).

Øvelsen er å finne ut hvem sitatene i diktet tilhører, og hvilke som er oppdiktet av Tuftebarten selv. Diktet illustrerer godt hvor problematisk det er å «karakterisere politiske motstandere i så brede ordelag som mulig».

Det er imidlertid et annet problem med denne typen påstander vi ønsker å diskutere, nemlig at de overgeneraliserer.

Overgeneralisering er en argumentasjonsfeil hvor man slutter seg til noe generelt på mangelfullt grunnlag. Det kan være at man ikke har tilstrekkelig med eksempler, eller at utvalget av eksempler ikke er representativt.

Den åpenbare faren er at overgeneralisering lett kan lede til usanne oppfatninger. En annen fare er at overgeneraliseringer kan ha en smittende effekt. For å illustrere dette skal vi se på et knippe eksempler hentet fra spaltene til politiske kommentatorer.

Bakgrunnen for det første eksempelet er debatten om profitt i private barnehager. I en kommentar skriver Dagbladets Geir Ramnefjell følgende:

«I denne politiske striden har [høyresiden] vært påfallende hjelpeløse. Den radikale venstresiden har hatt tall og statistikk, høyresidens forsvar har bestått av blafring med ideologiske argumenter – og demonisering av motstanderne

Påstandene blir brukt som en premiss i den videre analysen:

«[H]øyresiden har undergravd en fornuftig tilnærming til ikke bare denne sektoren, men også forgiftet debatten om private bidrag og anbudsregimet i offentlig sektor i stort.»

Ramnefjells konklusjon fremstår gjerne plausibel hvis man aksepterer premissen om at den ene siden argumenter med «tall og statistikk», mens den andre siden «blafrer» og «demoniserer». Men belegget for denne premissen i innlegget er temmelig tynt.

Det eneste konkrete eksempelet vi blir gitt er nemlig at Trine Skei Grande (V) under fjorårets valgkamp skal ha sagt at motstanden mot profitt i barnehagevirksomheten er et «angrep på kvinnelige gründere».

Ettersom innlegget gjør så lite for å støtte opp om påstandene om «høyresiden», får vi tilsvarende liten grunn til å tro på konklusjonen.

Det neste eksempelet er fra debatten som fulgte Jon Engen-Helgheims utspill om at « [d]et er biologiske forskjeller som gjør at kvinner vil jobbe mindre enn menn». I sin kommentar skriver VGs Astrid Meland at «Helgheim og hans meningsfeller på høyresiden mener at biologi er skjebne».

Heller ikke «venstresiden» slipper unna en generalisering:

«På venstresiden er det ofte like ille. For der også tror folk dette er sant. De kjemper imot stempelet biologisk, i den tro at det betyr farlig og uforanderlig.»

Meland konkluderer med at «[b]egge sider tror altså på biologisk determinisme. De første [høyresiden] håper på det, de andre [venstresiden] frykter det.» De to sidene skilles av forskjellige holdninger til en felles oppfatning om at «biologi er skjebne».

Hvem refererer Meland til når hun snakker om «høyresiden» og «venstresiden»? Vi får ingen sitater eller referanser, og den eneste personen som nevnes, Engen-Helgheim, har så vidt vi vet ikke uttalt seg om hverken skjebne eller determinisme. Vi får heller ikke vite hvem hans «meningsfeller» er.

Muligens mener Meland at mer generelle konklusjoner om skjebne og biologi følger fra Engen-Helgheims påstander, men det er langt fra opplagt.

Et bakenforliggende problem er at det er høyst uklart hvem som omfattes av uttrykkene «høyresiden» og «venstresiden » i ulike sammenhenger. En indikasjon på dette er at Meland og Ramnefjell formodentlig har ulike grupper i tankene når de bruker uttrykkene.

Flertydigheten forplanter seg til argumentasjonen. Når det er ugjennomsiktig hvem det refereres til, blir det også vanskeligere å vite hva som skal til for å bekrefte eller avkrefte påstandene.

Et tredje eksempel finner vi i Ola Magnussen Rydjes tekst om Rødts fremgang i Oslo. Rydje forsøker å forklare hvorfor Rødt i en meningsmåling av Sentio Research får 9,3% oppslutning i Oslo. Her skriver han blant annet:

«I ei tid da opinionen synes å skjenke populister rikelig med oppmerksomhet, har Rødt glade dager. I likhet med ytre høyres mange demagoger, er Moxnes en topptrent opportunist.»

Ifølge Rydje er partiets store styrke at de velger ut «enkeltsaker som skaper furore». Når velgerne mobiliseres «står Rødt parat med enkle løsninger og fryktbasert retorikk».

Men hvilke eksempler oppgir Rydje for å understøtte påstanden? Jo, han forteller at «Acer- og luftambulanse-bråket er gode eksempler». Det stemmer nok at både Acer- og luftambulansedebatten har skapt furore, men sakene gir oss tynt grunnlag for å si noe generelt om Rødts politiske styrker og oppslutningen i Oslo.

Det er naturligvis mulig at dette er Rødts «store styrke» og at denne styrken attpåtil forklarer fremgangen i Oslo, men å etablere det krever bedre belegg.

Man kan riktignok ikke uten videre forlange at politiske kommentatorer gir utfyllende belegg for alle påstander. Sjangeren har noen begrensninger, blant annet at kommentarene skal være korte og lettleste. Likevel er det grunn for å si at bevisbyrden er høyere når påstandene er svært generelle og kontroversielle.

Hvis man for eksempel påstår at det er karakteristisk for et parti eller en politisk blokk at de «demoniserer» meningsmotstandere eller bruker «fryktbasert retorikk», er det naturlig å etterspørre en mer omfattende argumentasjon.

Det er fristende å bruke eksemplene over til å si noe mer generelt om argumentasjonsfeil hos politiske kommentatorer eller forfatterne vi siterer. Men da risikerer vi i så fall å overgeneralisere.

Oppsummering: Eksemplene illustrerer hvordan overgeneraliseringer kan bidra til politiske forklaringer i altfor brede ordelag. Analyser som baserer seg på karakteristikker av «høyresiden» og «venstresiden» skjuler noen ganger et spinkelt argumentativt grunnlag.

antonsen@logikksjekk.no,

hjortland@logikksjekk.no

Twitter: @logikksjekk

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.