Kronikk

Det skumle oppdrettseventyret

Askeladden fikk prinsessen og halve kongeriket, og den stygge andungen oppdaget at han var en vakker svane. Men hvordan skal dette ende godt når havet er erstattet av et produksjonsområde?

Oppdrettsnæringen går så det griner. Mens dette skjer, gråter folkesjela handlingslammet, for penger er makt, og makta rår. De norske demokratiske spillereglene ser dessuten ut til å være havnet på sotteseng når den mektige oppdrettsnæringen skal ta land, eller rettere sagt skal ta hav. Hvordan kan dette ha seg?

Kysten er nå tredelt i et system som kalles Trafikklyssystemet – en rød sone hvor det nå er full stopp når det gjelder nye eller utvidede oppdrettsanlegg, en gul sone hvor alt er satt på vent, men hvor det er «håp i hengende mære», og en magisk grønn sone hvor oppdrettseventyreret kan utvikle seg i all sin glede og gru.

På spørsmål om hvem eller hva som definerer om en sone skal være rød, gul eller grønn kunne man kanskje tro at soneinndelingen var en del av den politiske virkeligheten. Ifølge fiskeriministeren er det ikke det. Trafikklyssystemet har i dag kun ett parameter, eller som fiskeriministeren uttrykker det: én trafikkonstabel, og det er lakselusa! Ikke kongen, ikke Stortinget, ikke kommunepolitikere – men en ufordragelig liten lus har nå all makt i det skumle oppdrettseventyret, og det kan vel ikke beskrives som annet enn fantastisk.

Om noen tar til motmæle og stiller krav og spørsmål – forskere som kan dokumentere laksenes innhold av farlig gift for gravide eller politikere som mener at nok er nok – går det med dem som med de uheldige i andre kjente eventyr: Tre striper i ryggen, salt i sårene og lukt ned i ulvestua med bortforklaringer og «skittpakker».

Nord-Norge er det magiske grønne området som nå har fått klarsignal fra lakselusa. Store oppdrettsaktører er på frierføtter til kommunene. De skal by på lokasjoner, og da trenger de innpass i kommunenes arealplaner. Løfte om millioner som engangsbeløp til bunnskrapte kommunekasser kan fort få kommunepolitikere til å glemme alt av langtidsbudsjetter og bærekraft. Kommunenes arvesølv sitter med andre ord trolig meget løst og er lett å få kloa i.

Det har altså skjedd noe. Hva dette «noe» er, finnes det sikkert mange akademiske teorier om. Jeg er ingen akademiker. Jeg er en helt alminnelig kommunepolitiker i en av Norges største fiskerikommuner. En kommune med et rikt næringsliv og økende offentlig fattigdom. Slik jeg som borger i nord betrakter utviklingen minner den meg om en slags kollektiv glemsomhet, en slags samfunnsdemens som endrer både kysten, demokratiske spilleregler og det norske samfunnet til noe helt annet. Noe ugjenkjennelig.

Endringer som både har skjedd og skjer kan eksemplifiseres slik:

Naturressurser som vind og vann er for lengst blitt handelsvare. Havet, som alltid har vært en allmenning folk langs kysten har høstet nennsomt av, betegnes nå som produksjonsområde, hvor noen ubegripelig nok hevder at de skal ha en evigvarende eiendomsrett på ressurser. Om en ung fisker ønsker å kjøpe seg en kvote, må han innstille seg på et slit som på ingen måte følger arbeidsmiljølovens rettesnor, et liv hvor banken som har gitt lån trolig vil være nådeløs om fisket noen år svikter. Og nå skal selveste havet kunne kjøpes og selges alt etter temperaturen på Børsen, ja til og med kanskje selges ut av landet til noen som kan bla opp millioner og milliarder nok. Har en fattig og godtroende fiskerikommune med ønske om flere arbeidsplasser og skattekroner først gitt en liten flik til en oppdretter, går det ikke lang tid før denne fliken er kjøpt og solgt flere ganger. De nye oppdrettere – som stort sett ikke er hjemmehørende i kommunen hvor lokasjonen ligger – krever mer volum for økt biomasse.

Etter hvert sitter oppdrettseierne som konger på havet. Kommunen og kystbefolkningen – hva kan de gjøre? Absolutt ingen ting, for nå er det fylket, fylkesmannen og lobbyister – og ikke minst den ufordragelige lusa – som rår kystsonen, hvor mattilsynene uærbødig sagt ser ut til å ha havnet som gisler for påstått kvalitetskontroll. Det kommunene får for å ha servert naturskjønt og rent havområde på sølvfat til en oppdretter er sørgelig lite. En ubrukelig og ikke sjeldent svært forurenset fjord, en smule eiendomsskatt, en liten engangssum fra et havbruksfond og kanskje en grunnskatt (oljeskatt), som staten viser stor appetitt på.

Etter hvert sitter oppdrettseierne som konger på havet.

Langs Norskekysten skal vi i fremtiden ikke bare leve av lakseoppdrett. Vi vet at havet er rikt på mange ressurser, og har store utviklingsmuligheter til langt mer bærekraftige næringer en lakseoppdrett, som for eksempel produksjon og videreforedling av tang og tare.

Arbeidet med bærekraftig turistnæring pågår dessuten nå for fullt langs kysten. Å tro at turisme og oppdrettsnæring kan utvikles side om side i norske fjorder slik forholdene er nå, er å tro på julenissen, skjønt man fra oppdrettere har hørt at turister synes det er gøy og en stor opplevelse å se på oppdrettsanlegg. I rettferdighet må det også sies at flere oppdrettere nå jobber seriøst med å forbedre oppdrettsnæringen, blant annet ved å legge om produksjonen til lukkede anlegg.

I alle folkeeventyr – også de skumle – skal det gå godt til slutt. Og for at det skal skje med det skumle oppdrettseventyret, må det heies på og vises respekt for bærekraft på alle plan og demokratiske prosesser, slik at ikke all makt blir gitt til den ufordragelige lakselusa.

Hilde Johanne Hansen er kommunepolitiker, Øksnes (Ap). Kommunerepresentant i styret for destinasjonsselskapet Visit Vesterålen.

Mer fra Kronikk