Annonse
00:00 - 29. juni 2018

De vemmelige, kåte gamlingene

Eldre mennesker er skrukkete og kanskje «lekk» både her og der. Dermed er det alt fra vemmelig til vanskelig å forestille seg at de skal hengi seg til elskovens gleder.

Annonse

Mange av de historiene som metoo-kampanjen har avslørt, dreier seg om godt voksne menn med makt som praktiserer en flere hundreårig tradisjon gjennom å forholde seg til kvinner som selvfølgelig tilgjengelige for sitt begjær. I Den maskuline dominans, hevder Bourdieu at dette kulturtrekket naturligvis også har formet kvinners preferanser: Mange finner menn som tjener bedre enn seg selv, som er høyere av vekst og som har høyere utdanning enn seg selv, mer attraktive enn korte og fattige menn uten utdanning. «Brødhorer» kalte feministen Mary Wollstonecraft (1757 – 1797) kvinner som lot seg fange av denne dynamikken.

Hvis dette fremdeles kan sies å være grunnstrukturen i spillet mellom kjønnene, er det ikke bare menn «som har en jobb å gjøre», selv om denne komplementære over- og underordningen på ingen måte legitimerer at menn oppfører seg som dyr; som griser.

Det er likevel en side ved det metoo-kampanjen har avslørt som synes å blandes sammen; avskyen for menn med makt i overordnede posisjoner som utnytter kvinner, og avskyen for gamle menn og seksualitet: jo eldre menn blir – for så vidt også kvinner – desto eklere synes vi det er at de hengir seg til seksuelle eskapader. Så når vi forestiller oss gamle griser som benytter sin maktposisjon og tar seg til rette overfor yngre kvinner, så blandes vår avsky for gamle mennesker og seksualitet seg sammen med det vi med rette skal og bør ta avstand fra. Uttrykt på en annen måte: At det vekker så ekstrem vemmelse handler også om at gamle mennesker og seksualitet i seg selv er noe vi mildt sagt synes er upassende.

Det finnes en lang tradisjon for latterliggjøring av gamle kåte menn med makt. Den greske og romerske komedietradisjonen – spesielt commedia dell’arte fra 1200-tallet – latterliggjør dem på den mest infame måte. Både Aristofanes og senere Menander angrep de gamle grisene i sine komedier, som i stor grad var skrevet over samme lest: En gammel mektig far forsøker å spenne ben på sine sønners lyster og rivaliserer med dem. Faren bruker sin rikdom og sine skitne knep til å stjele den kvinnen som sønnen elsker, for eksempel ved å kjøpe henne og gifte henne med en slave som viker plassen for ham på bryllupsnatten. Men farens intriger mislykkes alltid. Hans planer avsløres og han blir latterliggjort av sin kone og av hele husstanden, nabolaget og bydelen. En variant av dette dramaturgiske grepet er den gamle som på grunn av sin rikdom og makt frir til en ung kvinne, som på sin side bruker sin erotiske kapital for hva det er verdt, og får den gamle grisen til å føle seg utvalgt idet hun takker ja. Men den gamle evner ikke å gjennomføre bryllupsnatten og heller ikke andre netter, så kvinnen går til en slave med sine erotiske lyster. Publikum synes synd på den gamle, men fryder seg samtidig over fallet fordi han som gammel er mektig, men handlingslammet. I middelalderens som i antikkens tragedier fremstilles ofte den gamle som har misbrukt sin makt – ikke minst seksuelt – ved å få øynene stukket ut. Blindheten skal få oss til å se den eksiltilværelsen den gamle dømmes til og som delvis avskjærer ham fra å få sitt begjær vekket av vakre kvinner.

Gamle kvinner blir ikke på samme måte behandlet hverken i teatret eller i diktningen. Hvis gamle kvinner overhodet omtales, er det gjerne som koblersker. Kvinnens bestemmelse – sett med Guds og mannens blikk – har i den europeiske kultur tradisjonelt vært som erotisk objekt. Som gammel mister hun denne bestemmelsen. Det er som om gamle kvinner og seksualitet bare fordømmes og gjøres til bilder på det mest nedrige, mens gamle kåte griser latterliggjøres.

Uregulert seksualitet har truet enhver kulturell orden opp gjennom historien; spesielt kvinners. Det å gi etter for kroppslig begjær, er i seg selv å åpne seg; oppgi sine grenser og søke det grenseløse, hvor skillet mellom en selv og den andre oppheves. Gamle mennesker er i seg selv i en tilstand hvor de nærmer seg den ultimate grenseløse tilstand; døden. Vi vemmes kanskje ved tanken på at gamle med ett ben i døden skal søke orgasmen, la petite mort (den lille død)? Seksualitet og alderdom er «matter out of place» – slik Mary Douglas kanskje ville karakterisert det. En full og kåt gammel mann synes vi synd på og ler av, mens en full og kåt gammel kvinne synes vi bare er avskyelig og lidderlig.

En full og kåt gammel mann synes vi synd på og ler av, mens en full og kåt gammel kvinne synes vi bare er avskyelig og lidderlig.

Kvinner eksisterte selvsagt den gang som nå, men ble forstått ganske annerledes. «The Man» var ensbetydende med å være mann og kvinnen var en mindreverdig utgave av mannen. Biologi eller anatomi ble ikke lagt til grunn for forskjellen mellom kjønnene, men det var den sosiale plasseringen av kvinner som underordnet mannen som satte rammer for kvinners liv. Den jødisk-kristne tradisjon lot seg av flere grunner lett forene med forestillingen om kvinners underordning av menn. Den baserte seg på ideen om det absolutte og ene gudsprinsipp, og en rendyrking av en fullkommen og mannlig guddommelighet. I denne betraktningen ligger det implisitt en eksklusjon av det kvinnelige. Mary Douglas hevder at det opprinnelige hebraiske begrepet for «hellig» har to betydninger: Det som er avgrenset, adskilt og uberørt, og det som er komplett, fullkomment, lukket om seg selv. Gud og det mannlige representerer det avgrensede, adskilte og rene, i motsetning til det kvinnelige som representerer det åpne, grenseløse og urene, slik Jorun Solheim utlegger det i boken «Den åpne kroppen» fra 1998. Dette hellighetsbegrepet skaper en allianse mellom Gud og det mannlige, samtidig som det kvinnelige forbindes med det urene, grenseløse. Det patriarkalske «kvinneideal», hevder Solheim, er derfor ikke kvinnefigurene mor eller hustru, men paradoksalt nok jomfruer: Ingenting kan måle seg med unge jomfruer!

Dette kjønnsarrangementet; denne dynamikken i en over- og underordning av menn og kvinner, har både materielt og kulturelt bidratt til å regulere forholdet mellom kjønnene opp gjennom historien og også åpne for den mulighet som metoo-kampanjen har avslørt og mobilisert en protest mot. Spørsmålet er om det er mulig å endre denne flere hundreårige dynamikken mellom kjønnene i retning av å forholde seg til hverandre både som begjærsobjekter og likeverdige subjekter. Bourdieu er av den formening at det tar tid – lang tid – å endre denne dynamikken, fordi den har et flere hundreårig dypt kroppslig feste som en naturlig grunninnstilling, mens utålmodige kjønnsforskere heller i retning av at dette kjønnsarrangementet først og fremst sitter mellom ørene; først og fremst hos menn. Det som likevel er sikkert, er at det skal mer til for endre denne dynamikken enn å etablere og lover og regler i arbeids-, organisasjons- og familieliv, for å forhindre at menn – og verst av alt; gamle griser – skal fortsette å ta seg til rette.

Runar Bakken
Dosent ved institutt for sykepleie og helsevitenskap, USN

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvererklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.