Annonse
09:10 - 17. juni 2018

De rappet humoren, men finkulturen er vår siste skanse mot vaffeljakker og pokalkoner, skriver Espen Thoresen.

Finkulturen er siste skanse mot vaffeljakker og pokalkoner, skriver Espen Thoresen.

Moder'n og Fleksnes' toroms på Carl Berners plass er byttet ut med en villa i Ullevål hageby. Foto: NRK
Annonse

Komikeren Jerry Seinfeld snakket en gang om at han duppet av foran tv-en. Den eneste kroppsdelen som fremdeles holdt seg våken, var pekefingeren på fjernkontrollen, still searching for more entertainment. La oss leke litt med tanken om at etterkommerne etter polfarerne og den hardt prøvede krigsgenerasjonen begynner å ligne kasuset til Seinfeld: En utilpass sofasliter med dipp i munnviken, med fjernkontrollen som eneste våpen, zapper seg gjennom et kaos av syntetisk folklore. Dagen har vært full av påkjenninger – ikke fysiske, det tar østeuropeerne seg av. Men det kan være en større påkjenning enn mange aner, at flisleggeren fremdeles ikke forstår norsk selv om når du snakker langsomt og tydelig.

Som om ikke dette var nok, må vi også slå oss til tåls med at folk sulter, men at ingen snakker om hvor ubehagelig det kan oppleves å være stappmett. Tørke i Afrika? Hvorfor ikke heller fokusere på at sola skinner dagen lang og at de slipper å bale med fedme, mørketid og drittvær? Den eneste grunnen til at fattige klager, er at de ikke har fått med seg hvor bedøvende det er å være velsituert. Ingen skal kimse av vanens makt. Kaviar er vel og bra, men for mye av det gjør deg kvalm. Forfatteren Neil Postman hevdet at vi morer oss til døde, men min påstand er at vi kjeder oss i hjel. Du tenker kanskje at dette er en overdrivelse, men da glemmer du at du bor i et land der Sinnasnekkeren knapt tør å være ergerlig, av frykt for å krenke noen.

Men hvem er så jeg til å kritisere? Jeg er mangemillionær. I morgen den dag kan jeg selge leiligheten og kæsje ut nok til et par tiår med global spankulering og præhæ før jeg returnerer og krever støtte av Nav for sosial angst. Hold an, tenker du. Ja vel, vi er blitt rikere, men vi er da fremdeles de samme.

Er vi egentlig det? Skjedde det ikke noe med den kollektive bevissthet etter at arbeiderklassen ble outsourcet og coacher, personlige trenere og gestaltterapeuter ble den nye vekstnæringen? Vanskelig å måle, vil du kanskje hevde. Mulig det, men om vi bruker humor som identitetsmarkør, kan det likevel la seg gjøre.

La oss dvele litt ved sofasliteren med fjernkontrollen. Om vi går noen år tilbake, til 70-, 80-, og 90-tallet – lenge før uttrykk som «nisjeyrker», «fusjon» og «innovasjon» ble gangbar valuta. Vi snakker tider der folk flest levde av å gjøre håndfast arbeid og identifiserte seg med arbeiderklassen. Hva var det folk lo av for bare noen tiår tilbake? Den tids humorsuksesser ble gestaltet av typer som Marve Fleksnes, Albert og Herbert og damene på Fredrikssons fabrikk. Dette er muligens vrient å forestille seg for dem som er født etter 1980, men i ganske nær fortid besto våre humorhelter faktisk av en alternativ begavet misfit med ødipuskompleks, to lett tilbakestående skraphandlere og en håndfull underbetalte sydamer. Disse heiet vi på fordi de representerte oss i en tilværelse vi opplevde som gjenkjennelig. Vi identifiserte oss med Marves håpløse forsøk på å imponere sine omgivelser. Vi lo av småkrangelen mellom Albert og sønnen Hebbelille, og da fabrikkarbeiderskene opponerte mot den svenske direktøren Fredriksson var det ingen som sto i beit for å velge parti. Fremdeles står disse tv-seriene som en bauta i skandinavisk tv-historie. I dag fungerer disse tv-seriene som tidskoloritt for hvem vi en gang var. Og så kan man spørre, hvem er vi så i dag?

Det er lenge siden jeg ga opp å forstå min samtid. Å like den er ikke det samme som å forstå den, men tillat meg å komme med en påstand.

Plutselig er det fiffen vi ikke bare lar oss underholde av, men identifiserer oss med, skriver Espen Thoresen. Foto: NRK 

Hvis vi fortsetter å tillate oss å anse humor som et felles referansepunkt: Hva er det vi ler av på tv nå for tiden? Ikke av arbeiderklassen, det har vi allerede vært inne på, og hvem gidder å se seg tilbake? La meg ta bryderiet. Et eller annet sted skjedde det en omdreining. Perspektivet ble flyttet. Den direkte tonen til Marve og Moder’n i en toroms på Oslo øst – har du lagt merke til at den er blitt byttet med eleverte spydigheter i Ullevål hageby? Hva om jeg påstår at Albert og Herberts verksted er blitt erstattet av Thomas Giertsen i Jaguar? Hva med gutta i Klovn og deres fasjonable omgivelser i København, eller karakterene i Solsidan, som holder til i Stockholms svar på Bygdøy? For ikke å glemme den velsituerte venneflokken fra sommerhytta som serverer slapsticks over hekker på Sørlandet?

Hvis Fredrikssons fabrikk hadde blitt lansert i dag, ville damene vært ansatt på korttidskontrakt via et vikarbyrå, og Marve Fleksnes’ søken etter kjærlighet ville fremstått som mer enn snodig for folk med et naturlig forhold til mykporno på Paradise Hotel. Og Albert og Herbert? Skraphandlerne er da fra Øst-Europa, og at svensken Fredriksson ikke er servitør, men fabrikkeier, ville virket like logisk som askebeger på en motorsykkel.

Før lo vi bortover, nå ler vi oppover. Solsidan, Klovn, Helt perfekt, Side om side, Neste sommer, de er alle store seersuksesser gestaltet av karakterer med millionlønninger. Klassekampen er avlyst, og stolte arbeidere er transformert til en forhutlet flokk strebere og rastløse wannabees som henter sin lønn i fordyrende mellomledd. I en glidende overgang er skraphandlerverksted og toroms på Carl Berner blitt kryssfeidet med pyntelige eneboliger med robotklippede plener i strøk som er oppnåelig for alle utenom folk flest. Det er disse vi holder fast ved nå. Marve og skraphandlerne er døde, og den siste som forlot fabrikken, gadd ikke engang å ta med nøkkelen.

Klassekampen er avlyst, og stolte arbeidere er transformert til en forhutlet flokk strebere og rastløse wannabees som henter sin lønn i fordyrende mellomledd.

Et eller annet sted på veien forsvant grensen mellom økonomisk og kulturell kapital. Ingen så det komme, og plutselig er det fiffen vi ikke bare lar oss underholde av, men identifiserer oss med. Ikke fordi vi alle er rike, men fordi vi ønsker å bli rikere. Og sånn går nu dagan, som de sier på Scotsman pub. Som om alt er i orden. Hvor fanden tok janteloven veien?

Kompleksene vi sjelden snakker om, ligger og putrer: Ja da. La dem flotte seg med krystall og sous vide. La dem le av Kristian Valen og gjerne dvele ved Paulo Coelhos litterære ballekrymperi. De skal få fortsette å kose seg med Dan Browns after skiing-nonsens og Marianne Aulies sjampisstinkende skvip. Men hvem faen var det som tipset Rimi-Hagen om Mappelthorpe?

Det eneste vi ber om, er følgende: Hold manikyrneglene og vaffeljakkene deres unna rødvin, jazz, friteater, NRK 2, Proust og Solstad. De rappet humoren, men finkulturen er fremdeles vår og den siste skanse mot vaffeljakker og pokalkoner. Det er på tide å sette ned foten, folkens. Jo før, desto bedre. Hvis ikke sitter vi igjen med improvisert strupesang og kontemplativ poesi, og må late som vi liker det.

Hørte jeg noen mumle om oppgjør på parnasset? Beklager, det blir for enkelt. Når humoren ikke lenger fungerer som felles identitetsmarkør, befinner vi oss i ulendt terreng. Når du må innse at du ikke lenger er sikker på hvilken side du hører hjemme, er ikke hjemløsheten langt unna.

Så kan man spørre: Hvor ligger moralen i dette? Sorry mac, jeg aner ikke. Det eneste jeg vet, er at vi ender i en kinesiskprodusert stressless fra Ekornes. Der dør vi sakte, mens pekefingeren hvileløst tapper i evig søken etter mer underholdning fra propre omgivelser.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.

Mer fra Ideer

1 av 5 heltidsstudenter jobber så mye at det går ut over den tiden de bruker på studiene.