Annonse
10:13 - 23. mai 2018

Vielsen i det britiske kongehuset viste seg overraskende svart, skriver Nora Mehsen

Det britiske prinsebryllupet var overraskende svart, skriver Nora Mehsen.

Svigerforeldre: I midten står Doria Ragland, brudens mor, og prins Charles, brudgommens far. Til venstre står Lady Jane Fellowes, til høyre Camilla, hertuginne av Cornwall. Windsor, England 19. mai. Foto: Jane Barlow / WPA Pool / Getty Images 
Annonse

Kongelig bryllup

Lørdag 19. mai giftet Meghan Markle og prins Henry, hertug av Sussex, seg i St. Georges kapell på Windsor slott.

Prins Henry, til daglig kalt Harry, er yngste sønn av prins Charles, fyrste av Wales, og avdøde Diana, fyrstinne av Wales. Han er nummer seks i arvefølgen til den britiske tronen.

Meghan Markle er amerikansk, tidligere skuespiller (hun meldte at hun ville legge karrieren på hylla da hun forlovet seg med prins Harry). Markles mor, Doria Ragland er afroamerikaner.

Jeg har aldri vært opptatt av kongelige affærer. Faktisk så har min interesse for monarkiet begrenset seg til at jeg synes det bør avskaffes. Å få med meg bryllupet til Prins Harry og Meghan Markle i forrige uke sto med andre ord ikke øverst på gjøremålslisten min. Rettere sagt: Frem til det tikket inn et lass med meldinger fra moren min om at jeg måtte slå på tv-en med en eneste gang, for historie ble skrevet.

Da jeg skrudde på tv-skjermen, kunne jeg se en svart biskop som snakket sjelfullt og høylytt om kjærlighet, siterte Dr. Martin Luther King Jr. og snakket om situasjonen til slavene under den amerikanske borgerkrigen. Foran dronningen av England, resten av kongefamilien og adelen og – ikke minst – foran verden. Mens jeg så kameraet bevege seg over de mektige ansiktene som satt på kirkebenkene under vielsen, kunne jeg ikke la være å undre meg over hvorvidt de tenkte det samme som meg: Nå viser det britiske monarkiet – en av de hviteste institusjonene man kan tenke seg – en side det aldri har gjort tidligere.

Det er ikke utenkelig at flere, både i og utenfor Windsor slott, fikk seg et kultursjokk under det kongelige bryllupet i forrige uke. Markle og hennes bakgrunn, satte preg på vielsen på flere vis – fra talen til biskop Michael Curry, til musikken fra gospelgruppen Kingdom Choir, til fremføringen fra cellisten Sheku Kanneh-Mason og til bønnen holdt av kapellanen Rose Josephine Hudson-Wilkin. Hvem ante at en vielse i det britiske kongehuset kunne vise seg å bli så svart?

Når man legger til at Markle har satt antirasisme på dagsorden gjennom å problematisere diskrimineringen hun selv har opplevd som halvt svart og halvt hvit, og at hun er en uttalt feminist, skisseres en kongelig skikkelse av den sjeldnere typen. Selv om hun vil måtte moderere engasjementet sitt i den nye rollen som hertuginne av Sussex. Uttalelsen fra Kensington Palace der Prins Harry fordømmer rasismen og sexismen Markle er blitt utsatt for, både i mediene selv og i kommentarfelt, er også et tegn på at den tidligere helhvite kongefamilien må forholde seg til problemstillinger den ikke er blitt konfrontert med før nå.

Innlemmelsen av en kvinne med svart bakgrunn i den britiske kongefamilien kan ikke trylle vekk rasismen.

Selv endte jeg opp med å sitte foran skjermen med tårer i øynene. Ikke så mye for romantikkens skyld, men fordi jeg på et vis identifiserte meg med Markle og hennes driv etter å hylle en side ved seg selv som mange ser på som fremmed, en side som de frykter og hater. Selv om ulike diskusjoner har funnet sted om hvorvidt Markle «egentlig» er svart og at hun ofte passerer som hvit, følte flere – inkludert meg selv – av det var «en av mine egne» som gikk opp kirkegulvet den dagen. «En av mine egne» i den forstand at Markle på mange måter representerer en outsiderposisjon, til tross for hennes mange privilegier.

Med henne oppover kirkegulvet spaserte de marginalisertes fortelling og kulturuttrykk – med selvfølgelighet – inn i en av de mest eksklusive og maktfylte arenaene som finnes. Slike «dult» i det etablerte og hegemoniske betyr noe. Men sentimentaliteten har en grense. Innlemmelsen av en kvinne med svart bakgrunn i den britiske kongefamilien kan ikke trylle vekk rasismen og den sosiale ulikheten som er rotfestet i det britiske samfunnet.

Da den svarte befolkningen i Storbritannia våknet opp dagen etter bryllupet, hadde de fortsatt en betydelig høyere risiko for blant annet å være arbeidsløse, leve i fattigdom, ha dårlig helse og være utsatt for hatkriminalitet enn deres hvite motsats. Og de kommer til å fortsette å våkne opp i en Brexit-kontekst der både melaninrikhet, personer med innvandrerbakgrunn, flyktninger og asylsøkere snakkes om og behandles på måter som er dypt ekskluderende og fiendtlige – både av kvinnen i gata og av politikere i mektige posisjoner.

Virkeligheten er som kjent ingen Disney-film, med en lykkelig slutt for alle. Men forrige ukes bryllup kan kanskje tjene som en åpning til nye samtaler om innenforskap og utenforskap, nasjonal identitet og tilhørighet. Forhåpentligvis blir det noen flere av den varianten som forener, fremfor å splitte.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Sommerkampanje med 50% rabatt på abonnement. Trykk her for bestilling.