Annonse
00:00 - 25. mai 2018

Styrk atomberedskapen

Annonse

Sjansen for at en atombombe skal detoneres over hodene våre er svært liten. Men myndighetene mener vi likevel må ha en beredskap for dette. Dette er spesifisert i regjeringens nasjonale beredskapsstrategi for perioden 2016–2020. Men gjennom arbeid med å kartlegge nettopp denne beredskapen har vi sett hvordan krevende kommunikasjon og tøffe prioriteringer kan sette en brems for beredskapsutviklingen.

«Faren for bruk av atomvåpen har aldri vært større», uttalte Mohamed ElBaradei, den tidligere generaldirektøren i Det internasjonale atomenergibyrået, ved flere anledninger da byrået ble tildelt Nobels fredspris i 2005. Det er nok riktig, og ser vi på verdensbildet i dag har kanskje ikke faren blitt mindre siden den gang. Likevel er sannsynligheten for at verden skal oppleve et nytt atomangrep veldig liten. I dag finnes det omtrent 15 000 atomvåpen i verden, dog uten at de er blitt brukt siden andre verdenskrig. Myndighetene sier vi skal være forberedt på et atomangrep. Men er vi egentlig det?

Hvordan står det til med erfaringen når det kommer til et atomvåpenangrep? Heller dårlig.

Nødetatene i Norge er forberedt på alt. De øver og trener på alle tenkelige og utenkelige scenarioer. Og i hverdagen jobber de med det de kan aller best. Brann- og redningstjenesten slukker branner, helsepersonell gjenoppliver og redder liv, mens politiet bekjemper kriminalitet. Og de er gode på det, fordi de gjør dette hver eneste dag. I tillegg øver de på en hel del scenarioer de ikke er utsatt for i det daglige, som for eksempel større naturkatastrofer og terrorangrep. Men hvordan står det til med erfaringen når det kommer til et atomvåpenangrep? Heller dårlig. Og det er få i verden som faktisk kan si de har erfaring med den slags. Og godt er det. Men for å kunne takle en slik katastrofe, må vi øve på det.

For å skaffe den nødvendige erfaringen må nødetatene trene og øve på atomvåpen-scenarioer. Det holder ikke å trene innad i hver etat, for et slikt angrep krever samarbeid på tvers av etater. Når vi har prøvd å hente inn uttalelser fra beredskapsaktører i forbindelse med vår bacheloroppgave har det vist seg å være vanskelig å få dem i snakk. Flere uttaler at de rett og slett ikke kan prioritere slikt, fordi det er så lite sannsynlig at de vil få bruk for det.

Om vi skal heve kompetansen på atomberedskapen må vi snakke sammen. Det må være en dialog hvor alle involverte parter er med. I Norge kan nok mange litt om atomvåpen. Men det er veldig få som kan mye. Og de miljøene som sitter med tung kunnskap er svært viktige. Behovet for god kommunikasjon blir enormt viktig innenfor et fagfelt som er så krevende å forstå. De som har teknisk kompetanse må evne å fortelle om dette på en enkel måte, og de som trenger informasjonen må evne å sette seg inn i komplekse problemstillinger. Det krever mye av dem som har denne kunnskapen, og det krever mye av dem som skal lære om det.

Kommunikasjon og samvirke er nøkkelen innen det meste innen beredskapsfeltet. Men kanskje kreves det en høyere innsats for å kunne lykkes med dette på et område vi kjenner så lite til?

Christoffer Sandvik

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Akkurat nå er det opptil 50 prosent rabatt. Bli abonnent
Annonse

«Problemet er tanken om at god skriving er en slags «kode» man kan lære seg ved hjelp av noen «nøkler».»