---
KJØNNSLIV
Kjønnsliv er en spalte om kultur og biologi, feminisme og anti-feminisme, kjærlighet og kjærlighetskamp.
Spaltistene er Marianne Nordli, Eline Lund Fjæren, Nazish Sbeen Khan, Kyrre Wathne og Hannah Helseth.
---
For tre år siden kjøpte jeg min første vibrator. På grunn av seksuelle traumer hadde jeg på det tidspunktet lenge vært livredd: for intimitet, menn og sex. Jeg gikk i langtidsbehandling for anoreksi, men det var fortsatt så mye igjen: traumer satt i kroppen, og ingenting hadde egentlig virkelig fungert.
Det fungerte ikke å sulte den til den ikke lenger var «kvinnelig.» Det fungerte ikke å drikke alkohol istedenfor å spise (tilsett gjerne en god dose antidepressiver into the mix); snarere førte det til at jeg havnet i de samme farlige, sårbare situasjonene gang på gang. Jeg forsøkte yoga, som jo hadde noe for seg – problemet var at jeg fikk angstanfall i klassene. Særlig én yogastilling, der man ligger på rygg med bena spredt utover – ironisk nok kalt «Reclining Goddess Pose» – ga meg panikkanfall ved ethvert forsøk på å innta posisjonen. Så jeg løp ut av yogatimer, og jeg løp fra menn – også de jeg likte. Kroppen satt liksom fast.
Så lenge jeg har skrevet, har jeg skrevet om kropp. Det er blitt mer åpenbart for meg med tiden, at det er noe som går igjen. Den er blitt en slags erfaringsarena hvor alt lagres, manifesterer seg; kroppen er åstedet for alt som har skjedd, og som fortsatt skal skje. Psykologer oppfordrer gjerne pasienter med seksuelle traumer til å oppsøke stedet der overgrepet fant sted, for å forsone seg. Men det var jo aldri i en park, eller på et kontor, et hotellrom, at det skjedde: Det var på kroppen. Den kan man ikke kvitte seg med, selv om man prøver, selv om man har lyst.
Jeg løp fra menn – også de jeg likte
Lenge klarte jeg ikke se for meg å være i en relasjon, med en mann, noensinne. Ligge sammen, sove sammen, spise sammen. Samtidig var det nettopp det jeg ønsket meg: sex og intimitet. Jeg hadde forsøkt med noen menn, men spenningene i kroppen gjorde det umulig. Det satt traumer i kroppen min, og de viste seg i situasjoner der den skulle åpnes, ekspandere, utfolde seg. Og smertene som fulgte da jeg forsøkte på nytt, skremte meg: Det kom aldri til å være mulig, ikke for meg.
Som et siste forsøk – tenkte jeg – på litt sexual healing, gikk jeg til anskaffelse av en vibrator.
Lenge klarte jeg ikke se for meg å være i en relasjon, med en mann, noensinne
Den var rosa og innbydende – en rabbitvibrator, ment for å stimulere klitoris samtidig som den penetrerer deg. Rabbitvibratoren fikk muligens sitt gjennombrudd etter at Sex and The City-serien introduserte verden for «Jack Rabbit» – en vibrator som fikk Charlotte – den mest romantisk anlagte i jentegjengen – til å gi opp menn. For meg ble den, komisk nok, det som brakte meg tilbake. Den så vennlig ut, ufarlig, og hadde ikke et annet menneske med begjær eller egeninteresser festet til seg. Det var dette som skulle forandre alt: Å bli penetrert av et spesialdesignet verktøy jeg selv kunne styre, ha kontroll over – på mine egne premisser.
I løpet av mitt første kjærlighetsforhold rakk jeg nesten å glemme at jeg noensinne hadde hatt et problem med sex, nytelse og intimitet. Og selv om ens første forhold sjelden varer, gjør heldigvis følelsen av nyvunnen, seksuell frihet det.