Annonse
00:00 - 25. mai 2018

Sigbjørn Jensen

Siv vil kunne huskes som like trygg, kjedelig og finansministerlig som Sigbjørn. For hvem husker egentlig en cowboyhatt, en indianerkjole eller en leppestiftkjole i det lange løp?

Om finansminister Siv Jensen sitter ut stortingsperioden, blir hun den nest lengst sittende ministeren med ansvar for det økonomiske, bak Sigbjørn Johnsen (ikke avbildet). Foto: Berit Roald, NTB scanpix
Annonse

Tidligere i mai kunne vi lese at Erna Solberg passerte Kåre Willoch som lengstsittende statsminister fra Høyre. Samtidig forlater ikke bare Siv Jensen Frps landsmøte som partiets ubestridte leder. I disse dager passerer hun også Willochs finansminister Rolf Presthus på listen over Norges lengstsittende ministre med ansvar for den økonomiske politikken. Sitter hun ut stortingsperioden inntar hun andreplassen bak tryggheten selv, Aps Sigbjørn Johnsen. Men Hedmarkens trausteste cowboy ble nok ikke skapt av oppvekstens daglige inntak av mjøsvatten; han ble skapt gjennom finansministerrollen. For det er nemlig noe med den gamle bygningen som huser Finansdepartementet. De fleste av finansministrene som har gått inn dørene i Akersgata blir, nærmest på mystisk vis, formet av bygget og embetsverket. Selv de ambisiøse blir fort svært ansvarlige.

Slik sett er det et paradoks at lederne av fløypartiene har ønsket å bli finansminister. Det er en rolle man i liten grad får markert seg i – bortsett fra når noe går galt. For statsministrene Stoltenberg og Solberg har det imidlertid vært en mulighet til å få plassert de litt utagerende lillesøstrene på en post som virket disiplinerende. Halvorsen flyktet, til Kunnskapsdepartementet, for å få mer albuerom. Uten at dette fikk synlig effekt på SVs oppslutning.

Jensen kan gjøre det samme. Hun er knapt til å kjenne igjen fra før «MORNA JENS» gjallet på Frps valgvake i 2013. Men Frps oppslutningstap har vært lite. Og som det har vært umulig å ikke få med seg, har partiet vært flinke til å gi sine høylytte elementer spillerom. Her var Jens tøffere med SV enn Erna har turt å være med Frp. Men selv Solberg – og muligens også Jensen – fikk til slutt nok av Listhaugs sviktende rolleforståelse. Jensen fortsetter nok, da også den økonomiske politikken står hennes hjerte nær, og Venstres inntreden i regjeringen gjør posisjonen enda viktigere for Frp.

Hedmarkens trausteste cowboy ble nok ikke skapt av oppvekstens daglige inntak av mjøsvatten; han ble skapt gjennom finansministerrollen.

Ser man på finansministrene de siste 100 år, føyer Siv Jensen seg – stort sett – fint inn i rekken av trygge, kjedelige, ministre. Det er i denne sammenheng en hedersbetegnelse. Finansminister Jensen er altså ikke noen Per Kleppe (4. plass av finansministre med lengst tid i embetet) som i sine styringsambisjoner på 70-tallet la seg ut med LO, eget parti og embetsverket. Hun har heller ikke blitt gjort ansvarlig for noe statsfinansielt forfall, slik forgjengeren under første verdenskrig Anton Omholt (2. plass) ble.

Tilsynelatende tvert imot har finansminister Jensen strammet inn rammene for oljepengebruken, ved å justere ned handlingsregelen for bruk av oljepenger som statsminister Stoltenberg innførte fra fire til tre prosent. I opposisjon, før hun styrket handlingsregelen, mente hun den sto «i veien for fornuften». Morn Jens. Imidlertid har bruken av oljepenger økt oppsiktsvekkende mye på Jensens post. Bruken øker også i revidert nasjonalbudsjett som ble lagt frem forrige uke, om enn ikke like mye som tidligere år, og det skal brukes mindre enn anslått i nasjonalbudsjettet for 2018. Dette kan tolkes som en nødvendig kursendring. Imidlertid er det lett å øke pengebruken, men betydelig vanskeligere å knipe igjen, noe både Omholts etterfølgere på 1920-tallet og Presthus på 80-tallet fikk erfare. Dette blir viktig for Jensens ettermæle.

Siv Jensen har imidlertid innfridd på skatteløftene. Kuttene i skatter og avgifter, 25 milliarder kroner, burde tilfredsstille mange på høyresiden. I tråd med tradisjonell høyresidepolitikk, er hensikten å skape økonomisk vekst ved å bedre konkurranseevnen og stimulere nye arbeidsplasser. Kuttene kritiseres på tradisjonelt venstresidevis for at de er usosiale og går til de rikeste. Noe de jo gjør. Tiden får vise om de såkalte «dynamiske skattelettene» har effekt. Problemet er ikke bare tidsperspektivet, men også at det er vanskelig å måle. Enn så lenge må altså Siv tåle angrepene om usosiale kutt – slik forgjengerne fra Høyre har måttet tåle.

I likhet med flere forgjengere har finansminister Jensen også måttet bedrive krisehåndtering. Der Johnsen eksempelvis måtte hanskes med bankkrisen og foreta storrydding i finanssektoren på 90-tallet, hjalp Kristin Halvorsen i 2008 bankene med likviditet etter finanskrisen. Jensen måtte hanskes med en vanvittig prisvekst på boliger særlig i hovedstaden. Dette ble møtt med de nye boliglånsforskriftene som trådte i kraft i januar 2017. Etter all sannsynlighet hadde disse ønsket effekt; i Oslo fikk man først en markert prisnedgang og stigningen deretter har vært mer moderat. Siv Jensen skal ha honnør for håndteringen, som fremstår som ansvarlig og systembevarende. Men det grunnleggende problemet består: Nordmenn putter altfor mye penger inn i boligene sine.

Om ikke regjeringssamarbeidet skulle surne betraktelig, så sitter Siv Jensen som finansminister ut stortingsperioden. Det er godt gjort.

En skygge over Jensens ettermæle som finansminister ligger i håndteringen av SSB-saken. Jensen har fått skarp kritikk av kontroll- og konstitusjonskomiteen i etterkant av at Finansdepartementet stoppet den mye omtalte omorganiseringsprosessen og Christine Meyer trakk seg som SSB-direktør. Man har nok ikke helt klart å fjerne mistanken om at Meyer hadde ryggdekning frem til det ble klart at forskningsmiljøet bak det såkalte innvandringsregnskapet sto i fare. Legg til mistanker om både forsøk på detaljstyring og nærmest departemental dokumentjuks, så vinner nok ikke dette prisen for beste saksbehandling i staten. Men både LO og NHO ble tilfredse, og om man kjøper Finansdepartementets versjon, kan Jensen egentlig fremstå som den norske modellen og trepartssamarbeidets fremste forsvarer. Stort tryggere kan det vel ikke bli. Det er imidlertid ille om saken har rokket ved tilliten til SSB. For Jensen er det nå viktig å sikre SSB som en uavhengig og nøytral faktaproduserende institusjon.

Om ikke regjeringssamarbeidet skulle surne betraktelig, så sitter Siv Jensen som finansminister ut stortingsperioden. Det er godt gjort. På listen over de lengstsittende finansministre vil hun passere Trygve Bratteli (3. plass) og ta over andreplassen til Omholt, altså på plassen bak stabiliteten selv, Sigbjørn Johnsen. Også Jensen vil trolig tenke på ettermælet sitt. Kanskje vil hun kunne huskes som like trygg, kjedelig og finansministerlig som Johnsen. For hvem husker egentlig en cowboyhatt, en indianerkjole eller en leppestiftkjole i det lange løp? Det krever imidlertid ikke bare at hun unngår å gjøre noen krumspring, hun må også raskt reparere forholdet til SSB og kutte i oljepengebruken. Det blir ikke bare lett. Morn igjen Jensen.

Gjermund Rongved

Seniorforsker, Institutt for forsvarsstudier

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.