Jeg er glad for at Ketil Moe og Johan-Ditlef Martens, forfatterne av Hva er en god bolig?, fulgte opp min anmeldelse med et bidrag til den generelle debatten om boligkvalitet. Men der utgivelsen deres bare er litt under middels, er debattinnlegget «Om å elske (i) en bolig» direkte trist lesning, fordi det sementerer bokens svakeste sider, nemlig en gjennomgående reaksjonær holdning til bokvalitet.
Innleggets åpner med en hyllest til en boligundersøkelse fra 40-tallet, der man fant ut at osloboernes primærproblem var at trange toromsleiligheter begrenset seksuallivet. Moe og Martens konkluderer med at dette er direkte overførbart til vår tid, og at «våre grunnleggende behov i stor grad er de samme». Mens min argumentasjon om at verden endrer seg etter sigende støtter seg til «løse utsagn og formodninger om ny urban livsførsel».
Mon det. Ifølge Oslo kommunes egne tall (per 2017) utgjorde husholdninger bestående av én person 47 prosent av husholdningene i byen, mens husholdningene bestående av to personer utgjorde 28 prosent. Tre av fire Oslo-boliger bebos altså av under tre mennesker. Da er det plutselig helt andre ting en privatliv på soverommet som står på spill. For verden endrer seg. Ganske radikalt. Så også ideen om den gode boligen.
Verden endrer seg. Ganske radikalt. Så også ideen om den gode boligen.
Men Moe og Martens leter bakover i tiden etter svar, og fremholder strengere regler og standarder for å bygge bolig som en god vei videre. Mens jeg opplever at nettopp standardisering allerede er et avgjørende hinder for god boligarkitektur.
Det er ikke plass til å oppsummere status (og veien videre) for norske boliger her, men jeg viser til Erling Dokk Holm, som gjorde nettopp dette på forbilledlig vis i Aftenposten (23. april) under overskriften «Det største problemet er ikke at det bygges dårlige boliger, men at folk blir boende i dem hele livet», med undertittel «Det som bør etterlyses er god arkitektur, ikke nye tekniske krav».
Jeg har lite å tilføye til analysene og de praktiske forslagene i Dokk Holms tekst. Men det er interessant å registrere at løsningene hans aksepterer dagens politiske virkelighet og ser potensial i det systemet vi har. Det vil si at gode utbyggere, kompetente kommuneansatte og dyktige arkitekter sammen kan skape bedre boliger enn det vi har. Det Dokk Holm ikke foreslår er ting som subsidierte tomter, stimulering av selvbyggerlag eller altså flere lover og forskrifter. Og det gjør han rett i. Ikke fordi Dokk Holms tilnærming er moralsk riktig, men ganske enkelt fordi det ikke er noen politisk eller folkelig vilje til å endre mekanismene boligsektoren.
Vi arkitekter synes det bygges mye bolig av lav kvalitet. Likevel er en ny toroms i Kværnerbyen, med alle de feil og mangler arkitektstanden liker å peke på, dyrere enn en treroms på Manglerud – fem minutter lenger øst med bussen. En treroms bygget på 60-tallet, da reglene og forskriftene var stramme og gode.
De leilighetene vi arkitekter ser som et problem, er et positivt valg for mange.
De leilighetene vi ser som et problem, er med andre ord et positivt valg for mange. Og det må vi bare ta til etterretning. Så fremfor å skulle rigge systemet for å hindre boliger det er etterspørsel etter, burde vi åpne opp for å tenke fritt om hvordan helt nye kvaliteter kan gjøres tilgjengelig for vanlige boligkjøpere, på tross av, ikke på grunn reglene Moe og Martens forfekter.
I sitt tilsvar til meg er det åpenbart at Moe og Martens ikke ser Ikea-undersøkelsen «Life at Home» og de internasjonale eksemplene der som særlig relevante for norske forhold. Dermed blir det toppen av ironi når bildet de har valgt til forsiden av boken sin er takhagen på Dælenenggata 36. Huset er bygget av Infill AS, og jeg husker hvordan Bjørnar Johnsen fra Infill så sent som i 2012 ble møtt med skuldertrekk og himlende øyne av arkitektstanden da han arbeidet for å innføre dette sydlandske konseptet i Norge, med sitt barske klima og seks måneders vinter.
Tiden har gitt Johnsen rett. Grønne takhager er blitt en stor suksess. Men det var ikke kommunenes regler som muliggjorde det. Tvert imot kjempet Johnsen en knallhard kamp mot myndighetene for å få dispensasjon fra gjeldende forskrifter for at takhagen i Dælenenggata 36 skulle bli akseptert som uterom.
Gitt forsiden på boken forstår Moe og Martens bokvaliteten som ble oppnådd. Så må man bare håpe at de og alle andre også tar innover seg hvordan den ble gjort mulig.