Kronikk

Mammasjokket og relasjonen til barnet

Til deg og din familie som er i «mammasjokket»: Dere er ikke alene.

Mammasjokket, Helena Brodtkorbs direkte og ærlige bok fra 2014 om en langt fra perfekt fødselshistorie, skapte gjenklang hos mange. Nylig viste NRK dokumentarfilmen «Mammasjokket». Der møtte vi fem mødre som fortalte om smerten ved å kjenne på tilstander som engstelse og stress – og mangel på samhørighet med babyen.

Vinterens utstilling Hode ved hode, kuratert av Kari Brandtzæg ved Munchmuseet, ga bildene oss et innblikk i hvilke motstridende følelser som kan oppstå i alle nære relasjoner: møte mellom kjærester, foreldre og barn. I bildet som har gitt utstillingen dens tittel ser vi to personer, trolig Munch selv og en av hans elskerinner. Mannen og kvinnen er fysisk nær hverandre, men i helt ulike mentale tilstander. Kvinnen lener seg søkende inntil mannen som har et noe hardt og bortvendt blikk. Bildet uttrykker dramaet i relasjonen mellom to voksne – når to personer ikke er på bølgelengde og deler en gjensidig nærhet. Hva er kommet i veien for opplevelsen av synkronitet og samhørighet?

Gjennom sine ulike estetiske uttrykk for virkelighetskunst tar Cronqvist og Bjørlo Munchs ladede kunst et steg videre. I sine bilder, installasjoner og malerier lar de oss få smertelige innsyn i avgrensninger i relasjonen mellom barn og foreldre. For hva kan skje når det er mangel på synkronitet og samhørighet mellom barn og foreldre? Hvordan påvirker slike erfaringer tilknytning og utvikling senere i livet? Kan man finne tilbake til synkronitet og samhørighet?

Utviklingspsykologien var i sterk vekst på 1970-tallet. Størrelser i psykologen på begge sider av Atlanteren var personer som Daniel Stern, Beatrice Beebe og Ed Tronick fra USA samt Donald W. Winnicott og Colwyn Trevarthen fra England. Disse og flere sto bak utformingen av en ny utviklingspsykologi bygget på mikroanalyser av det tidlige samspillet. Analysene ved bruk av «sakte film» avslørte detaljene i det gjensidige i samspillet. I Sterns aller første publikasjon fra 1971 mikroanalyseres samspillet mellom en mor og hennes toeggede tvillinger, Fred og Mark. Stern er opptatt av hvordan mor samspilte ulikt med de to barna. Samspillet mellom mor og Mark var godt å se på, nettopp fordi det var preget av synkronitet og samhørighet. Mens samspillet mellom mor og Fred var preget av unngåelse, aggresjon og mangel på samhørighet.

Samtidig med at Daniel Stern foretar sine analyser av foreldre-barn-relasjoner maler Lena Cronqvist unge kvinner som holder sine små babyer. I flere av disse Madonnabildene ser mødrene ut til å være ute av stand til å oppnå kontakt og bølgelengde med den lille – og på denne måten fremstår den lille babyen psykologisk alene i verden, mens moren strever med sine egne tanker.

Fordelene med å erfare synkronitet i nære relasjoner er svært mange. Et psykologisk nærvær gjør at barnet kjenner seg roligere og får lettere tilgang til gode følelser som glede. Positiv affekt er tydelig utviklingsfremmende for hjernen og nervesystemet samtidig som spedbarnet erfarer at det er godt og trygt å være sammen med andre mennesker. Videre opplever barnet at det kan påvirke hva som skjer gjennom opplevelser, som «Jeg er lei meg, og mamma trøster meg. Jeg er glad, og mamma deler min glede.» På denne måten blir møtet med andre mennesker trygt og forutsigbart, noe som gir barnet anledning til å kunne utvikle en egen trygghet og kraft til å påvirke verden og omgivelsene vi alle deler. Å oppleve indre agens er viktig for psykisk helse og er motsatsen til det å kjenne seg hjelpeløs og overveldet. Å oppleve at den voksne toner seg inn på deg gir dermed en grunnleggende viktig opplevelse av å bli sett og være verdifull som menneske. Sist, men ikke minst: gjennom erfaringer med synkronitet får barnet hjelp til å få et forhold til egne følelser slik at man blir tryggere på egne tanker, intensjoner, behov og følelser.

Bjørlos bilder viser ytterligheter av mangel på samhørighet. Eksempelvis uttrykker verket «Mor – Meg » en stor avstand mellom de to «hode ved hode». Hodene er i ulike rammer og blikkene deres er vendt i ulike retninger. Bildet gir assosiasjoner til tilbaketrukkethet og opplevelsen av bølgelengde synes fraværende. Lenge har traumer hatt fokus i psykologien og i samfunnet. Mer nytt er det at også erfaringer med en tilbaketrukket omsorgsperson gjør det vanskelig for barnet å forstå seg selv, modulere egne følelser – samt å forstå andre mennesker. Bjørlos bilder som «Mentalt utsyn» eller «Sjølvportretter» gir tanker om hvordan det kjennes ut å oppleve forvirring og det å streve med å få kontakt med seg selv. Når frykt kommer inn i relasjonen er bruddet på synkronitet og kontakt absolutt. Dette vises tydelig i maleriet Redsle. Barnets frykt for den voksne skaper en naturstridig situasjon for barnet. Den som skal gi omsorg er den barnet frykter.

En del barn som opplever dette, utvikler det vi i psykologen kaller rollerevereserte mønster. De ivaretar – blir den «store», mens forelderen blir den «lille». Denne rolleforvirringen kommer tydelig til uttrykk i Cronqvists malerier. Et eksempel på dette er bildet Modern fra 1975 hvor den unge kvinnen sitter med det som ved første øyekast kan se ut som en liten dukke på fanget. Ved nærmere øyesyn ser man at det er en eldre kvinne. Kanskje enda tydeligere vises dette i tekstilbildet; « Min moder er också min dotter» (1978). Å kjenne seg forstrukket og alene fremmer frykten og aggresjonen, slik det kommer til uttrykk i bilder som «Flicka med pappadocka II ».

Til deg og din familie som er i «mammasjokket»: Dere er ikke alene, og det er selvsagt ulike grader og former for strev. Kunstnere som Cronquist og Bjørlo tør å utforske ytterlighetene. Uansett hvor man er i dette spekteret så trenger ikke tilstanden bli fastlåst, den lar seg bevege – med tidlig og riktig hjelp.

Ida Brandtzæg

Stig Torsteinson

Spesialister i spedbarnspsykologi

Mer fra Kronikk