Kongoleserne er statister i NRKs fortelling, skriver Mohamed Abdi.

«Erobringen av denne kloden er ingen vakker historie, hvis du ser litt nøye etter. Grovt sett innebærer den at man stjeler fra dem som har en annen hudfarge eller litt flatere neser enn oss. Det eneste som kan rettferdiggjøre den, er selve ideen.»

Dette avsnittet er fra den polsk-britiske forfatteren Joseph Conrads kortroman Heart of Darkness (Mørkets hjerte). I romanen møter vi på karakterene Marlow og Kurtz som befinner seg i den tjukkeste jungelen i Kongo under kolonitiden. Marlow er en mann som alltid har drømt om å reise til Afrika. I sin barndom var han lidenskapelig opptatt av kart og geografi. Kurtz på sin side er en mann som tror han er i Kongo for å sivilisere sivilbefolkningen, og med et ønske om å tjene mye på å selge elfenben. Disse to mennenes veier krysses. Det ender ikke så godt for Kurtz. Marlow blir vitne til førstnevntes fall.

Conrads roman var det første som poppet opp i hodet mitt da jeg hørte NRKs podkast To hvite menn, som handler om det vi Norge kaller for «Kongo-saken». I 2009 ble to norske borgere – Tjostolv Moland og Joshua French – kastet inn i norsk og internasjonal medieflom. Moland og French ble arrestert og stilt for kongolesisk rett for å ha drept seksbarnsfaren Abedi Kasongo. Han var deres sjåfør i jungelen da de dro for å møte noen. Hvem denne «noen» er og hva som skjedde i jungelen får vi ikke vite, selv ikke nå når det er gått nesten ti år. Inntrykket mitt etter seks episoder med To hvite menn er at de var leiesoldater og at de også var på utkikk etter naturressurser (diamanter?), noe Kongo er rikt på.