At skuespillerensemblet og dramaturg på Den siste kongsfesten på Det norske teatret besvarer spørsmålene mine, gjør meg glad på teaterdiskursens vegne. Teaterkritikk er ikke en monolog, og jeg er den første til å ønske en samtale om verket velkommen.
Når det er sagt; jeg er hverken trangsynt, moralistisk eller unødvendig fordomsfull, men en kritiker som forteller hvordan jeg opplever forestillingen. At mine metoo-briller er på i 2018, skulle bare mangle. Teaterkritikk er mer enn bare en bedømmelse av forestillingens estetikk, det handler også om å sette forestillingen inn i en kontekst. På den måten kan teaterkritikken være med på å styrke teaterets rolle i samfunnet og synliggjøre teateret som en aktiv samfunnsdebattant. Det burde også teateret se på som ønskelig, for ikke å ende opp som en lukket boble der teaterkunsten er seg selv nok.
Ensemblet og dramaturg på Den siste kongsfesten kan ikke erfare sin forestilling på samme måte som en utenforstående tilskuer kan. Mine meninger er skrevet fra et kritikerperspektiv, og den forestillingen jeg så vekket spørsmål om hvordan prøveprosessen og samarbeidet kan ha vært, og hvordan teateret velger å iscenesette kjønn etter metoo. De spørsmålene stilte jeg åpent i min anmeldelse – de var ikke påstander eller beskyldninger, slik som ensemblet og dramaturg har valgt å lese dem som.
Det Norske Teatret kommer til å selge flere billetter til pølsefesten sin – takket være min anmeldelse og motsvaret. Topp, sier jeg! La oss se og diskutere hvordan Den siste kongsfestens fremstilling av kvinner oppleves – med metoo-brillene på.
Ilene Sørbøe