Kommentar

Hvordan kunne det skje at vårt liberale naboland vinket farvel til likhet for loven? spør Magnus Marsdal.

---

Magnus leser nyhetene

Politikere leser nyheter med rødpenn.

Faste skribenter i spalten: Sveinung Rotevatn fra Venstre, Lan Marie Nguyen Berg fra Miljøpartiet De Grønne, Alexander Zlatanos Ibsen fra Høyre og Magnus Marsdal fra tankesmien Manifest.

---

Her hjemme går Arbeiderpartiets evigunge Jan Bøhler til kamp mot gjengkriminalitet med capsen bak frem på hodet og en musikkvideo som helt klart er, vel, et alternativ til rap. Byrådsleder Raymond Johansen (Ap) vil ha seg frabedt snakk om «svenske tilstander», tross skyting og vold i flere av Oslos hardt prøvede bydeler. Danskene, derimot, viser handlekraft der hvor andre farer med prat (og sang).

Denne våren har Danmarks konservative regjering satt dagsorden på feltet i hele Norden med en handlingsplan der noen tiltak er direkte oppsiktsvekkende:

• Dobbel straffeutmåling for kriminalitet begått i bydeler regjeringen definerer som «ghetto».

• Alle barn i slike bydeler skal tvinges inn i barnehage fra fylte 1 år.

• Hvis én person dømmes for lovbrudd, kan hele familien kastes ut av sosialboligen hvis den ligger i en såkalt ghettobydel.

Noen av tiltakene er så diskriminerende at Danmarks regjering med dette utspillet har fått Carl I. Hagen til å markere avstand til innvandrerkritiske tiltak. En prestasjon. Men spørsmålet er: Hvordan kunne det skje at vårt liberale naboland vinket farvel til likhet for loven?

Det finnes sikkert mange forklaringer. Her vil jeg rette oppmerksomheten mot et tilsynelatende uskyldig begrep. Det er på vei inn i norsk samfunnsdebatt nå, men har helt siden 1990-årene formet problemforståelsen i Danmark.

Ordet opptrer ofte i kompaniskap med sin fetter «ghetto». Begge er representert i tittelen på den danske regjeringens nye og omstridte handlingsplan : «Ett Danmark uten parallellsamfunn – ingen ghettoer i 2030».

Vi snakker om bydeler med høy arbeidsløshet, lave inntekter, høy fattigdom, trange boliger, mange innvandrere og – ofte – tiltagende problemer med vold og kriminalitet.

Én måte å betrakte disse bydelene på, er som oppsamlingssteder for resultater av samfunnsproblemer: Et arbeidsmarked uten jobber til alle, et boligmarked som nådeløst sorterer og segregerer.

Noen av tiltakene er så diskriminerende at Danmarks regjering med dette utspillet har fått Carl I. Hagen til å markere avstand til innvandrerkritiske tiltak.

En annen er å kalle dem parallellsamfunn, slik danske regjeringer har gjort i handlingsplaner siden 2010. Dette ordet antyder at problemene med fattigdom, vold og kriminalitet i disse bydelene ikke skyldes samfunnsforhold, men egenskaper ved menneskene som lever der.

Tradisjonelt er «ghetto» begrepet for en bydel hvor én etnisk gruppe lever adskilt fra alle andre og bygger et «parallellsamfunn» med egne skoler, eget forretningsliv, eget trossamfunn og ganske markante grenser mot omverdenen.

Våre dagers fattige storbydeler, derimot, er et mylder av ulike folkegrupper, bygger ikke sterke institusjoner og har porøse grenser mot omverdenen – mange flytter gjerne derfra hvis de får råd. Så ulike ghettoen er disse urbane fattigstrøkene at sosiolog Loïc Wacquant kaller dem «anti-ghettoer». Likevel foretrekker enkelte, ikke minst på høyresiden, å advare mot ghettodannelser tidlig og sent.

I 2016 fastslo Oslo-politiet i en rapport at det ikke finnes parallellsamfunn i Norge. Fagfolkene ble raskt korrigert av Minerva, hvor Lars Akerhaug ved sitt tastatur kunne konstatere at «parallellsamfunnene er her og har eksistert lenge». Nå kan han glede seg over at velmenende rektorer i Oslo-skolen tar for gitt at fattige bydelers problem er «ghettofisering og parallellsamfunn».

Ja, det er positivt at selv Frp i dagens Norge tar avstand fra de mest frihetsfiendtlige tiltakene til regjeringen i Danmark. Men hvor lenge gjør partiet det?

Hvis vi først venner oss til å anta at problemene i utsatte bydeler skyldes egenskaper ved beboerne, at manglende integreringen i arbeids- og samfunnsliv skyldes vond vilje og et ønske om parallellsamfunn, innser vi ikke snart at tvang og systematisk forskjellsbehandling kan være et nødvendig onde?

Jeg tror selvsagt ikke at ordet «parallellsamfunn» alene er årsaken til at de konservative i Danmark avskaffer likhet for loven. Men begrepet (jeg mener egentlig: de som insisterer på å bruke det) må nok bære sin del av ansvaret for at et juridisk apartheid, rettet mot beboerne i fattige bydeler, nå er blitt offisiell dansk politikk.

Mer fra Kommentar