«Dette er ikke Ullevål Hageby, altså.»
Solen steker i John Collets allé. Ved et hvitmalt hus står Thomas Hylland Eriksen og friserer hekken med en kantklipper av merket Bosch. Familiens katt, Doffen, leder an til husets andre side i et bedagelig tempo, der det står et grønt plastbord på plenen. På Morgenbladets oppfordring har den 56 år gamle professoren funnet frem et utvalg bilder han tok på Mauritius på midten av åttitallet, fra den gang han var på feltarbeid på den lille øya i Indiahavet. Bildene som ligger spredd utover bordet, bringer frem glemte minner: Et viser øyas hinduer i prosesjon på vei til en hellig innsjø som skal stå i underjordisk forbindelse til den hellige elven Ganges, et annet avbilder to gamle venner av Hylland Eriksen som gjør alt de kan for å blåse opp magen. Flere av bildene har fiskermotiv.
Les også: Glideflukten fra det eksistensielle til det politiske
– Man kan faktisk spise de tropiske fiskene med sterke farger, de som er blå og røde og gule, selv om smaken er så som så. Men når du renser dem, ser du at de har farge på ryggraden også. Det er ganske fascinerende, sier han der han sitter tilbakelent i egen hagestol, badet i 25 grader varm vårsol, men langt fra Mauritius, der han var senest i februar.
