Annonse

Annonse

00:00 - 11. mai 2018

Du skal regulere deg selv!

Skolefornyeren Sten Ludvigsens yndlingsbegreper er ikke hentet fra pedagogikken, men fra psykologien, skriver Ole Jacob Madsen. 

Nye læreplaner: Forventningene til fremtidens skoleelever hviler på en særskilt eksperimentell forståelse av hva som bidrar til suksess her i livet, skriver kronikkforfatteren. Illustrasjonsfoto: Gorm Kallestad / NTB scanpix

Nye læreplaner

Utdanningsdirektoratet er i gang med å lage nye læreplaner som skal tas i bruk høsten 2020.

Dybdelæring, tverrfaglige temaer og kjerneelementer i fagene er prioriterte områder.

Rett før sommeren 2015 leverte det såkalte Ludvigsen-utvalget, ledet av professor i pedagogikk Sten Ludvigsen, en ny offentlig utredningsrapport med den løfteriktige tittelen Fremtidens skole: Fornyelse av fag og kompetanser (NOU 2015:8) til daværende kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen. Der kunne Isaksen og andre lese om hvordan samfunnsutviklingen stiller nye krav til elevene. Kompetansene fremtidens elever trenger er ikke lenger bare fagspesifikke, men kognitive og praktiske, sosiale og emosjonelle, noe utvalget mener må få konsekvenser for hvordan skolehverdagen utformes.

Utvalget har sett til nyere læringsforskning der man interesserer seg for hva som bidrar til at læring skjer, hvor også elevenes følelser, motivasjon, sosiale ferdigheter og relasjoner inngår, fremfor innholdet i hva elevene skal lære. Fordums læresetninger og faggrenser står for fall. Ludvigsen-utvalgets forkjærlighet for «dybdelæring» og «tverrfaglighet» som ser ut til å bli fulgt opp i Utdanningsdirektoratets siste utkast til nye læreplaner, har fått flere til å advare mot at det tradisjonelle norskfaget ribbes til fordel for kalkulerende læringsteknikker. Men den iboende forventningen om at fremtidens skoleelever i dybdelæringens navn skal kunne reflektere kontinuerlig over egen forståelse og læringsprosess, hviler også på en særskilt eksperimentell forståelse av hva som bidrar til suksess her i livet der vi risikerer overflatelæring om vi ikke ser utfallene i laboratoriet og livet ellers i en større sammenheng.

Internasjonalt går denne trenden gjerne under navnet «21st Century Skills» der skolen i økende grad forventes å ruste elevene til morgendagens utfordringer ved å utvikle kompetansen deres i problemløsing, kritisk tenkning, kommunikasjon, samarbeid og selvstyring. Som et forent svar på disse forventningene samler Ludvigsen-utvalget seg rundt en dynamisk og optimistisk visjon om elevers mulighet for å lære, utvikle og omstille seg. Man opphører i realiteten aldri å være en elev som i skolen, arbeidslivet og samfunnet ellers må lære seg nye ting. Kompetansen i å lære som utvalget betegnende nok presenterer i en edelsten, hviler tungt på to psykologiske fagbegreper: metakognisjon og selvregulering som til sammen figurerer 75 ganger på NOU-rapportens drøyt 100 hundre sider.

Metakognisjon kan defineres som kunnskapen og innsikten i egne tankeprosesser. Begrepet skriver seg tilbake til slutten av 1970-tallet og krediteres gjerne John H. Flavell, nå professor emeritus i utviklingspsykologi ved Stanford-universitetet i California. I en mye sitert artikkel, «Metacognition and Cognitive Monitoring» fra 1979, viser Flavell til studier av førskolebarn og skolebarn som fikk som instruks å huske en rekke gjenstander og gi beskjed når de var sikre på at de kunne huske dem. Som regel klarer skolebarn det, mens førskolebarn som oftest feiler på denne oppgaven ved å si de er klare når de egentlig ikke er det. Tilsvarende mislykkes også førskolebarn gjerne på oppgaver der de skal avdekke feilaktige verbale instrukser, og de rapporterer at de klarer å følge dem når det faktisk er umulig. Slike sammenfallende funn fikk Flavell til å trekke konklusjonen om at små barn har begrenset bevissthet om sine kognitive aktiviteter, det han kaller metakognisjon, ettersom barn i liten grad monitorerer seg selv. Flavell tok derfor mål av seg til å utvikle en modell for metakognisjon som et sentralt element i all læring. Flavell avslutter med en løfterik visjon om at metakognisjon, i tillegg til å lære barn å forstå og lære bedre i formelle utdanningssituasjoner, en dag også kan lære både barn og voksne å foreta kloke og gjennomtenkte livsbeslutninger: «Jeg er fullstendig overbevist om at det er altfor lite og ikke for mye kognitiv monitorering i denne verden.» Aner vi her en inspirasjonskilde for Ludvigsen-utvalgets visjoner om nytten ved å lære også etter at elevene er ferdig på skolen?

Selvregulering handler om «å utøve kontroll over handling, tenkning og emosjoner i tråd med hva som er til beste for personen i det lange løp» (Store norske leksikon). Forestillingen om at mennesket skal disiplinere viljen sin er langt fra ny. Fra antikken har vi Homers beretninger om Odyssevs’ evne til å motstå prøvelser, som hans møte med sirenenes forlokkende sang. Odyssevs binder seg til masten og utstyrer mannskapet med voks i ørene. Et klassisk tilfelle av selvreguleringsstrategier der man tar forholdsregler, slik at man ikke setter sin lit til at ren viljestyrke er nok til å stå imot.

Kakemonsteret må nå lære seg å mestre driftene sine i Sesam Stasjon. Og Barack Obama troner som den selvregulerte presidenten par excellence.

I samtiden er forestillingen om selvregulering særlig forbundet med sosialpsykologen Walter Mischels «marshmallow-eksperiment». De rosa og hvite skumklumpene er nær blitt ikoniske, gjerne avbildet foran et fjetret barn: Å spise eller ikke spise, det er spørsmålet. I realiteten dreier det seg om en serie eksperimenter med ulike belønninger, hvorav det første ble foretatt allerede i 1958 på Trinidad og Tobago og senere fulgt opp ved Stanford-universitetet på 1960-, -70-, og -80-tallet. Femti fireåringer ble hver og en presentert for en marshmallow og fortalt at dersom de ventet med å spise den til forsøksleder kom tilbake, kunne de doble belønningen. De mest impulsive barna kastet i seg søtsaken så fort de var alene i rommet, noen tok en bit og forsøkte å skjule det ved å snu den opp ned, andre ga opp etter et par minutter, mens enkelte av barna maktet å vente i 15 minutter til forsøksleder returnerte. Disse barna brukte gjerne avledende strategier som å leke i en annen del av rommet, telle ned eller lukke øyne. Mischel høstet anerkjennelse innen forskningsfeltet på utsatt belønning og selvkontroll, men resultatene var ikke viden kjent for offentligheten den gang.

Det skjedde først sent på 80-tallet. Tilfeldighetene ville at Mischels datter var jevnaldrende med mange av barna fra de opprinnelige forsøkene, så han fikk jevnlig servert historier om dem over middagsbordet. Han ble derfor nysgjerrig på å teste ut hvordan de klarte seg, og bestemte seg for å sammenligne utviklingen deres med de opprinnelige resultatene. Tenåringene ble undersøkt ved å innhente opplysninger fra foreldre og lærere og få disse til å vurdere dem på akademiske presentasjoner og sosial fungering. Resultatene av den nye undersøkelsen viste at de som klarte best å vente som små barn, gjennomgående klarte seg best også som tenåringer. Voksenpersonene rundt disse tenåringene vurderte dem gjennomgående som mer kompetente både på skolen og utenfor, mer verbale, rasjonelle, konsentrerte, systematiske og mer resistente og rustet til å takle utfordringene i sine liv.

Psykologen Daniel Goleman bidro sterkt til med å løfte frem evnen til selvregulering som den fremste enkeltfaktoren for å lykkes ved å knytte det an til sitt populære budskap på 90-tallet om emosjonell intelligens – EQ. Siden det er konsensus for at intelligens antagelig i stor grad skyldes gener, som ikke kan trenes opp, så vendte man seg isteden til selvregulering som et område der tilstrekkelig innsats kunne gjøre en vesentlig forskjell. Mischel tidfester selv gjennombruddet i oppmerksomhet i USA til starten på 2000-tallet. Han støter plutselig på barn på gaten som har på seg T-skjorter med påskrifter som «Jeg besto marshmallow-testen». Kakemonsteret må nå lære seg å mestre driftene sine i Sesam Stasjon. Og Barack Obama troner som den selvregulerte presidenten par excellence, hvis dresser er valgt ut på forhånd for ikke unødig å tappe dagens reservoar av viljestyrke.

Et upålitelig verdensbilde ser med andre ord ut til å ha en fortærende virkning.

I 2011 kom psykologen Roy Baumeister med bestselgeren Viljestyrke: Selvkontroll som nøkkel til suksess som oppsummerer det rådende synet: «Baumeister og kolleger rundt om i verden har funnet ut at å forbedre viljestyrken din er den beste veien til et bedre liv. De har erkjent at de fleste problemer, personlige eller sosiale, handler om manglende selvkontroll: overdrevent forbruk og lån, impulsive voldshandlinger, underprestering i skolen, utsettelsesatferd i skolen, alkohol og stoffmisbruk, usunn diett, mangel på trening, kronisk angst, eksplosivt sinne.» Denne metodologiske-individualistiske verdensanskuelsen materialiserer seg på 2010-tallet ikke bare i selvhjelp og populærpsykologi, men også i statlige programmer, barnehager og skoler rundt om i verden.

I 2013 i tidsskriftet Cognition publiserte Celeste Kidd med fler en gjenskaping av Mischels opprinnelige marshmallow-eksperiment, men med en avgjørende vri. Barna ble delt i to grupper og fortalt at de kunne få et flottere skrin med maling om de ventet til forsøkslederen kom tilbake fra lageret. Samme forløp ble gjentatt med en samling klistremerker. I den ene gruppen holdt forsøkslederen løftet, mens i den andre kom forsøkslederen tomhendt tilbake, kun utstyrt med unnskyldningen: «Beklager barn, men det var tomt på lageret.» Kidd lot så de to gruppene med barn gjennomføre en kopi av Mischels opprinnelige marshmallow-test. Barna som hadde blitt utsatt for en troverdig forsøksleder, klarte i gjennomsnitt å vente i 12 minutter og 2 sekunder, mens gruppen med barn med forsøkslederen som ikke var til å stole på, ventet i gjennomsnitt kun i 3 minutter og 2 sekunder. 9 av 14 barn fra den første gruppen ventet til makstiden på 15 minutter var gått, mens bare 1 av 14 i den andre gruppen ventet tiden ut. Et upålitelig verdensbilde ser med andre ord ut til å ha en fortærende virkning.

Å snakke om selvregulering uten å snakke om innholdet i barns liv, blir ikke bare innholdsløst, men ideologisk, siden det skaper inntrykk av at alle får som fortjent her i livet.

Den populære forestillingen om at viljestyrke er lett tilgjengelig og noe alle kan trene opp, er kanskje ikke så opplagt lenger, ettersom barns forutsetninger og erfaringer fra tidlig i livet gir dem vidt forskjellige utgangspunkter. Marshmallow-eksperimentet illustrerer således selvreguleringens muligheter og begrensninger. Det er fortsatt rett som Mischel med fler viste – at evnen til selvkontroll er utslagsgivende for hvordan du lykkes her i livet – både i skolen, arbeidslivet og i det sosiale liv. En rekke senere studier viser også dette, eksempelvis fra New Zealand, der man fulgte forsøkspersonene fra de var små barn til de var voksne, og der evnen til selvkontroll som fireåring samsvarer med alt fra antall hull i tennene til sum penger spart i banken. Det er selvsagt mulig å være optimist og sette sin lit til designede treningsprogrammer for å hjelpe barn som gjør det dårlig på slike oppgaver og gjøre dem bedre rustet til å takle livet. Men historien om marshmallow-eksperimentet viser samtidig hvor fristende det kan være å forklare ulike utfall på vitenskapelige eksperimenter med tilsynelatende nøytrale forklaringer om individuelle forskjeller ut fra psykologiske variabler. Evnen til selvkontroll i gitte situasjoner kan som vist både forklares med individuelle og miljømessige faktorer, men impulsen til å velge egenskaper ved individet når man skal forklare utfall i livet synes lettest tilgjengelig. Det er påfallende hvordan psykologiske begreper som selvkontroll og selvregulering får forrang foran et mer sammensatt og relasjonelt begrep som tillit.

Å snakke om selvregulering uten å snakke om innholdet i barns liv blir ikke bare innholdsløst, men ideologisk, siden det skaper inntrykk av at alle får som fortjent her i livet. Faktisk har også Mischel selv beklaget at i resepsjonen av marshmallow-eksperimentet, så trekkes tilsynelatende det ut som er mest relevant for en individuell innramming av selvkontroll, som selvhjelpsrettede, individuelle treningstips. Mens de mer sammensatte bakgrunnsvariablene, som Mischel også interesserte seg for allerede i pilotstudien på Trinidad og Tobago, eksempelvis om barn kom fra et hjem med eller uten en nærværende far, i liten grad er blitt gjengitt. Dette illustrerer kanskje bare hvordan et vitenskapelig eksperiment i det det tas opp i kulturen, nødvendigvis alltid vil gjennomgå en filtrering ut fra det dominerende verdisynet. Således er det tankevekkende at Ludvigsen-rapporten med henvisning til Mischel og Baumeister fremhever metakognisjon og selvregulering som basis for rapportens funklende blå diamant, mens Kidds revisjon glimter med sitt fravær.

«Du skal regjere deg selv!» – slik lød tittelen på en kronikk av statsviterne Iver B. Neumann og Ole Jacob Sending for et drøyt tiår siden. Påbudet deres spilte på den nyliberale forestillingen om borgeren som mest mulig selvstyrt, og var lånt fra den franske filosofen Michel Foucaults begrep om «governmentality», der styring og mentalitet blir ett og samme prosjekt. «Du skal regulere deg selv!», ville vi kanskje måtte si i dag. Mens 2000-tallets nyliberalisme var statsvitenskapelig i sin form, er innflytelsen fra fag som psykologi og adferdsvitenskaper dominerende på 2010-tallet. Slik sett er Ludvigsen-utvalgets tilrådinger, om de ikke alltid er i tråd med den siste forskningen, i det minste i tråd med tidsånden.

Teksten er basert på et bidrag i boken Rapporten – Sjanger og styringsverktøy (Pax, 2018).

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. For mer godt lesestoff: Bli abonnent

Annonse