Annonse
00:00 - 11. mai 2018

Den aldersløse alderdom

Drømmen om evig liv er en barnslig og umoden drøm, som mennesket til alle tider latt seg friste av. Sannheten er at alt visner hen, kollapser og dør – til slutt. 

Endelig voksen: På feltarbeid i de amerikanske sørstatene slet Stephen Katz med å finne eldre mennesker som anså seg selv som «gamle». – Gå til naboen, for de er gamle, var beskjeden. 30. mai lanserer Runar Bakken boken «Alle vil leve lenge, men ingen vil bli gamle.»  Foto: Jonathan Blair / Corbis / Getty Images
Annonse

Da den kanadiske gerontologen Stephen Katz som fersk doktor i 1999 skulle gjøre feltstudier blant «snowbirds», møtte han på problemer. Snowbirds er betegnelsen han ga de rike pensjonistene som tilbringer vinterhalvåret i Florida, Arizona, Texas i USA, tilsvarende norske og skandinaviske pensjonister på solkysten i Spania. Prosjektet hans var å finne ut hva de gamle snøfuglene bidro med i de samfunn de oppholdt seg i vinterhalvåret. Men da han henvendte seg til de gamle pensjonistene, tydeliggjorde problemene seg: Ingen av dem oppfattet seg selv som gamle. Ingen brukte ordet «gammel» om seg selv, og da han spurte om de kunne henvise ham til noen som var gamle, svarte en: «Oh, you want the Murray’s next door, they’re old!» Men da han oppsøkte «Murray’s next door», henviste de ham bare videre til noen de mente virkelig var gamle, og slik fortsatte det: Ingen han ble henvist til oppfattet seg selv som gamle. Da han spurte om de hadde glede og nytte av alle de fasilitetene som var tilrettelagt for gamle; boliger, restauranter, medisinsentre og lignende, bare avviste de det og sa det var for gamle mennesker. Dette ledet Katz frem til et annet sentralt funn: Ingen av de gamle forholdt seg til sammenhengen mellom høy alder og økt risiko for å bli syke. Hvis de gamle ble syke, var det like tilfeldig eller uheldig som når hvem som helst andre ble det.

Kanskje er det derfor kroppen i økende grad i dag oppleves som en svikefull «fiende»

Katz stusset over funnene: Hva var det ved denne gruppen som ikke forsto seg selv i vante begreper og problemstillinger knyttet til det å være pensjonister, og som åpenbart var preget av aldringens konsekvenser? Katz var fullt klar over at den amerikanske kulturen på den tiden var en ungdomsbesatt antialdringskultur, som foraktet alt som ble assosiert med alderdom, forfall og sykelighet. Det var ikke noe vanskelig å fortolke det dit hen at denne gruppen hadde gjort denne kulturelle strømningen til en del av sin egen selvforståelse. Katz var også fullt klar over at mye av den gerontologiske forskning hadde bidratt til en eldrepolitikk som heiet frem suksessfull aldring, positiv aldring, produktiv aldring, effektiv aldring, aktiv aldring. Var det sånn at denne «nye vinen» innenfor gerontologien og helsepolitikken ideologisk hadde fortryllet denne gruppen av privilegerte pensjonister henimot troen på den aldersløse alderdom, uten at de selv var klar over det?

Møtet ble en øyeåpner for ham, og han reiste tilbake til universitetet, og skrev artikkelen: Doing fieldwork on ageing when nobody is old. Etter dette, ble han spesielt opptatt av forholdet mellom den subjektive opplevelse av alder og den objektive alder som manifesterer seg i kropp og sinn som tiltagende skrøpelighet med fare for sykelighet; en sammenheng som ikke erkjennes av dem det gjelder.

Ingen – heller ikke Katz – har kunnet se for seg hvilke forestillinger om aldring som har utviklet seg i forlengelsen av de funn han gjorde for snart 20 år siden. I 2000 år har vi levd våre liv under paradokset; «Alle vil leve lenge, men ingen vil bli gamle». Paradokset kan sies å romme vår frykt for aldringens konsekvenser, og første ledd i paradokset; «alle vil leve lenge» holdes sammen med andreleddet; «men ingen vil bli gamle», og rommer «sannheten» om menneskets grunnvilkår: At vi fødes, eldes og dør. Var funnene til Katz begynnelsen på en forskyvning av oppmerksomheten i retning av «alle vil og kan leve lenge» og fornekte sisteleddet? Mye tyder på det. En ting er det massive trykket fra mediene, forskere og helsemyndigheter om å redusere bruk av tobakk og alkohol, spise sunt og være i aktivitet, for at vi skal leve lengst mulig, og mer underkommunisert; for å redusere offentlige helseutgifter. En annen ting er at forskere har begynt å samle seg rundt slagordet «avskaff alderdommen» som sosial kategori. I dagliglivet kommer dette til uttrykk når folk sier til hverandre; «alder er bare et tall», «vi er ikke eldre enn vi føler oss» og «alder er ingen hindring». Alt dette er strømninger som er blitt intensivert i forlengelse av det Katz fant blant snøfuglene: Følelsen av ikke å være gammel når vi objektivt sett er det, og den brutte sammenhengen mellom alderdom og sårbarhet for sykdom og død. Selv om vi kan innbille oss, drømme om og håpe på at kroppen ikke gradvis skal bryte oss ned, så er det likevel det den gjør. Kanskje er det derfor kroppen i økende grad i dag oppleves som en svikefull «fiende». Ikke sjelden kunne man tidligere høre gamle mennesker si: «Jeg har vondt både her og der som følge av dårlige hofter og nyresvikt, men jeg kan jo ikke forvente annet når jeg er blitt så gammel som jeg er.» Den type aldersjustert forventning i alderdommen, hører vi sjeldnere i dag.

Fordi det kroppslige forfallet kommer uansett hvor sunt vi lever, så har dette ledet til en eksplosiv kommersiell utnyttelse av et stigende antall kvinner og også menn som underlegger seg kjemiske, kirurgiske inngrep; alt til fordel for et utseende som mer er i samsvar med hvor gamle vi føler oss. Men denne kommersielle «maskeringen» av alderdommen, er ikke farlig. De som underlegger seg denne behandlingen, kan heller forstås som kulturelle spydspisser for noe som faktisk er farlig: Tendensen til at selve aldringsprosessen – at vi fødes, eldes og dør – blir forstått som en sykdomsprosess, noe flere og flere medisinere og genetikere hevder. Med denne forskyvningen fra at mennesket har en artsspesifikk tidsmålt livslengde – noe som til ganske nylig har ligget i erkjennelsen; «alle vil leve lenge, men ingen vil bli gamle» – forstås i økende grad som en patologisk prosess. Med det åpner den medisinske og genetiske forskningen for utvikling av medisinske teknologier som kan stoppe denne «sykelige» aldringsprosessen. Det er denne forskningen som sorterer under betegnelsen transhumanisme.

Det farlige er at det ikke lenger er en infantil drøm om evig liv i det himmelske paradis, men noe som kan realiseres på jorda

Vi kan forstå dette som en paradoksal og farlig utvikling i forlengelse av de funn Katz gjorde for 20 år siden. Men det er fremfor alt uttrykk for noe ekstremt infantilt. Det infantile blir tydelig hvis vi en klar vinternatt skuer opp på mylderet av stjerner på himmelen og repeterer termodynamikkens 2. hovedsetning: At alt av hva vi ser av stjerner og planeter – også alt organisk liv på jorda – har en tilmålt livslengde. På et eller annet tidspunkt – som kan variere fra døgnfluas korte til stjernenes ufattelige lange liv – vil alt tappes for energi, visne hen, kollapse og dø. På den bakgrunn fremstår drømmen om evig liv på jorda som infantil; det er en umoden drøm, som mennesket til alle tider latt seg friste av. Det farlige er at det ikke lenger er en drøm om evig liv i det himmelske paradis, men noe som kan realiseres på jorda, for et lite utvalg mennesker som vil ha råd til det; for eksempel «snowbirds».

Runar Bakken

Dosent ved Høgskolen i Sørøst-Norge, institutt for sykepleie og helsevitenskap

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.