Annonse
13:24 - 31. mai 2018

Brochmanns mislykkede kritikk av Arkitekturmuseet

Historien om at Sverre Fehn ikke ville besudle Arkitekturmuseets fasade med en rullestolrampe passer inn i den kampanjejournalistikk som Gaute Brochmann har bedrevet.

Arkitekturmuseets inngangsfasade med rampe mot sør og «eseltrapp» mot nord. Sverre Fehns forslag. Sverre Fehn
Annonse

I Morgenbladet 25. mai forteller Gaute Brochmann følgende «anekdote» om Arkitekturmuseets tilblivelse: Sverre Fehn «nektet å besudle inngangspartiet med en skjemmende rullestolrampe da han begynte prosjekteringen av huset før han ble skral til bens.» Det er derfor en skjebnens ironi at han på åpningsdagen, da han satt i rullestol, «måtte trilles inn bakveien».

Dette er en talende anekdote, forteller Brochmann, som «satte tonen» for bygget. «Fehn tenkte mer på arkitekturen som en isolert kunstdisiplin enn hva bygget skulle brukes til.» Problemet er at dette er ikke en «anekdote», men en løgn: For Fehn tegnet en rullestolrampe til hovedinngangen. Det var Riksantikvaren som ikke ville ha den og foretrakk rullestolinngangen fra baksiden.

Arkitekturmuseets utstillingspaviljong «er direkte uegnet for museumsdrift med sine glassvegger og overdimensjonerte elefantføtter av noen søyler,» forteller Brochmann. Men hvor uegnet er paviljongen? For to år siden skrev Brochmann en anmeldelse i Morgenbladet (29.4.2016) av Arkitekturmuseets Lars Backer-utstillingen. Som kurator for utstillingen var det hyggelig å lese hans vurdering: «Få for all del få med deg utstillingen!», «en kraftprestasjon».

Glasspaviljonger kan være svært vakre rom, men de er krevende, utstilleren må spille på lag med arkitekturen. Det gjelder også den nordiske biennalepaviljongen i Venezia som, ifølge Brochmann, er «Fehns utvilsomt mest vellykkede prosjekt.» De fleste vil mene det er et nært slektskap mellom disse to glasspaviljongene (og hans norske paviljong til verdensutstillingen i Brussel i 1958). For Brochmann er den ene vellykket og den andre uegnet.

Så til Brochmanns hovedinnvending: «Huset viser null vilje til å henvende seg til Bankplassen og byen rundt.» Er det slik? Hovedfasaden langs Kongens gate er vendt mot Bankplassen. Fra museets kortside mot sør kommer folk ut fra kafeen og blir servert i solskinnet på terrassen og er en del av byens liv. Glasspaviljongen er omhyllet av betongmurer, et ekko av naboen Akershus festning. Det er også en måte å henvende seg til «byen rundt» og feste bygningen i sitt bylandskap.

Dette er et tema Brochmann har skrevet om før. I februar 2013 brukte han sin faste plass i Morgenbladet til et voldsomt angrep på Nasjonalmuseets byggeplaner på Vestbanen, særlig museets forhold til sine omgivelser. Artikkelen var ledd tre i en kampanje fra Brochmanns side. Han var også redaktør av Arkitektnytt, og i januar 2013 laget han et temanummer om Vestbaneprosjektet. Der hevdet landskapsarkitekt Nina Marie Andersen at museumsbygningen ville bety dødsstøtet for bymiljøet rundt museet. Så fulgte bladets journalist Mette Svensen opp med et innlegg i Aftenposten hvor hun gjentok det samme, og deretter kom Brochmann selv med tilsvarende poenger i Morgenbladet. På den tiden var jeg brukerkoordinator for byggeprosjektet og måtte bruke en del tid på å påvise usakligheten i disse angrepene.

Ingen trenger å lure på hvordan Brochmann kommer til å omtale Nasjonalmuseets nybygg når det åpner i 2020. Kladden ligger klar fra 2013. I mellomtiden har han tatt en oppvarmingsrunde med det ti år gamle Arkitekturmuseet.

Ulf Grønvold

Tidligere direktør for Arkitekturmuseet

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.