Annonse
11:52 - 09. april 2018

Vi kjente så visst en fare

Mellom september 1939 og april 1940 mistet 394 sjøfolk i den norske handelsflåten livet, i det som er blitt kalt «Den glemte krigen».

Skipsnæringen var forberedt da krigen kom til Norge. Da Tyskland invaderte Norge 9. april 1940 hadde sjøfolk i den norske handelsflåten utkjempet en kamp om liv og død i syv måneder. 394 sjøfolk hadde mistet livet og 58 skip var gått tapt. Foto: Keystone / Hulton Archive / Getty Images
Annonse

Vi hadde ikke skjold.

Vi kjente ingen fare,

vi hadde venner bare.

Da ble vi tatt med vold!

Det hendte plutselig en natt,

vi våknet og vårt land var tatt.

Slik beskriver Arnulf Øverland 9. april 1940. Over natten gikk Norge fra å være en selvstendig nasjon til å bli et okkupert land. Regjeringen, militæret, mediene og næringslivet var ikke forberedt på krig. I historiebøkene fremstilles okkupasjonen som i Øverlands dikt: Som et plutselig overfall ingen i Norge var forberedt på.

Denne fremstillingen er upresis. Norges største næring, skipsnæringen, var forberedt da krigen kom til Norge. Da Tyskland invaderte Norge 9. april 1940 hadde sjøfolk i den norske handelsflåten utkjempet en kamp om liv og død i syv måneder. 394 sjøfolk hadde mistet livet og 58 skip var gått tapt. Denne perioden mellom krigsutbruddet høsten 1939 og invasjonen av Norge våren 1940 er viktig for å forstå hele historien om handelsflåtens krig.

Det er i denne perioden vilkårene for norsk skipsfartspolitikk under krigen ble etablert. Dette ble avgjørende for eksilregjeringens samarbeid med Storbritannia i krigsårene og Norges økonomi i etterkrigstiden.

Historien om den norske handelsflåten under andre verdenskrig er spesiell. Handelsflåtens krig begynte før okkupasjonen av Norge 9. april 1940. Handelsflåtens innsats var Norges viktigste bidrag til de alliertes seier.

Norske handelsskip i grå krigsmundur tjenestegjorde på alle verdens hav, i alle krigens år. Ingen annen yrkesgruppe ble involvert i krigen i like stor grad som sjøfolkene. I 1939 arbeidet om lag 35 000 mennesker i handelsflåten. De var kapteiner, styrmenn, byssegutter, kokker, maskinister og telegrafister. Deres sivile arbeidsplass ble en del av andre verdenskrigs hensynsløse maskineri. De ble krigsseilere.

Mellom krigsutbruddet høsten 1939 og invasjonen av Norge våren 1940, beveget den norske handelsflåten seg i spenningsfeltet mellom de krigførende nasjoner. For regjeringen var det viktig å holde Norge utenfor krigen, men det var samtidig viktig å opprettholde Norges største næring. Situasjonen var ikke ukjent – regjeringen sto overfor samme problematikk under første verdenskrig.

For også under første verdenskrig var den norske handelsflåten viktig for Storbritannia. Mot slutten av krigen klarte britene å få kontroll over nesten hele den norske flåten gjennom den britisk-norske tonnasjeavtalen av 1917. Britene var nådeløse i forhandlingene og truet med å stanse alle forsyninger til Norge. Tonnasjeavtalen var utvilsomt uforenelig med norsk nøytralitetspolitikk – den er blitt kalt Norges best bevarte krigshemmelighet.

Tonnasjeavtalen var utvilsomt uforenelig med norsk nøytralitetspolitikk – den er blitt kalt Norges best bevarte krigshemmelighet.

I løpet av 1930-årene opplevde norsk skipsnæring en enorm vekst. Samtidig forsto aktører i skipsfartsmiljøet hva en ny europeisk storkrig ville bety for den norske handelsflåten. Allerede i 1935 ble Den Norske Krigsforsikring for Skib etablert, etter mønster av en lik forsikringsinstitusjon fra første verdenskrig.

Like før krigsutbruddet sendte Handelsdepartementet en melding til alle norske handelsskip etter anmodning fra Den Norske Krigsforsikring for Skib og Norges Rederiforbund. Meldingen beordret norske skip om å melde seg i nøytral havn om en krig skulle bryte ut. Da Storbritannia erklærte Tyskland krig, nektet norske skip å seile til Storbritannia i henhold til meldingen fra Krigsforsikringen. Reaksjonene fra britene kom umiddelbart – den norske flåten var av «exceptional importance».

Britene ønsket en ny tonnasjeavtale. Norge var på denne tiden bundet til Storbritannia gjennom handelsvirksomheten – dette avhengighetsforholdet var så sterkt at det var umulig for Rederforbundets representant i London, Ingolf Hysing Olsen, å avslå britenes forslag om nye forhandlinger. Hysing Olsen fremholdt at norske redere var klare til å samarbeide med britene «på alle tenkelige måter». Forhandlingene om en ny avtale kom raskt i gang.

Akkurat som under første verdenskrig ble forhandlingene gjennomført av Norges Rederiforbund. Regjeringen delegerte myndighet til den private næringsorganisasjonen Norges Rederiforbund, så Norge kunne opprettholde en formell nøytralitet. Forhandlingene resulterte i en ny britisk-norsk tonnasjeavtale 11. november 1939. Britene sikret seg kontroll over store deler av den norske flåten.

7. februar 1940 vedtok Norsk Sjømannsforbund å nedsette en komité som skulle legge en plan for administreringen av forbundet hvis Norge skulle komme med i krigen. Planen handlet om å evakuere forbundets kontorer i Oslo om Norge skulle bli okkupert.

Videre handlet den om hvordan de utenlandske avdelinger kunne opprettholde kontakten med sine medlemmer, og hvordan arbeidet kunne fortsette i eventuell utlendighet. Forbundet kjøpte evakueringseiendom på Kløfta, og et omfattende apparat ble organisert i London. Forberedelsene var vellykket – 9. april kunne Norsk Sjømannsforbund forlate Oslo klokken 16.00, og snart kunne forbundets arbeid fortsette i de nye hovedkontorene utenfor Norge – først i London, senere i New York.

Øverlands formulering og historiebøkenes fremstilling er ikke helt presis – for vi kjente så visst en fare.

Mellom september 1939 og april 1940 var den norske flåten igjen en nøytral handelsflåte i krig. Tyskland hadde forpliktet seg til Londonprotokollen av 1936 – en protokoll som beskytter handelsskip mot uinnskrenket ubåtkrig – men kun få timer etter Storbritannias krigserklæring ble det britiske passasjerskipet SS «Athenia» torpedert uten varsel av den tyske ubåten U-30. Om bord «Athenia» var 1103 sivile passasjerer, av dem omkom 117. Det norske skipet MS «Knute Nelson» fra Oslo var i området. Mannskapet satte i gang en omfattende redningsaksjon og reddet 449 mennesker. Det ble klart at krigen til sjøs skulle bli like hensynsløs som den hadde vært mellom 1914 og 1918.

Mellom september 1939 og april 1940 mistet 394 sjøfolk i den norske handelsflåten livet, i det som er blitt kalt «Den glemte krigen». Øverlands formulering og historiebøkenes fremstilling er ikke helt presis – for vi kjente så visst en fare.

Erlend Lundvall

Masterstudent i historie, Universitet i Oslo

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Sommerkampanje med 50% rabatt på abonnement. Trykk her for bestilling.