Annonse
09:56 - 12. april 2018

Ut av dvalen

Menneskeheten er som barn som har vært alene hjemme for lenge, spist for mye snop og sett for mye søppel-tv. Når kommer foreldrene hjem og rydder opp?

Dagen derpå: Virkeligheten lignet med ett begynnelsen på en dystopisk roman, skriver Selma Sofie Norup. Foto: John Moore/Getty Images
Annonse

Fritt Ord-konkurransen

Årlig konkurranse der elever i videregående skole inviteres til å ta for seg et tema knyttet til ytringsfrihet.

Årets oppgave var å skrive en tekst eller lage en medieproduksjon om propagandaens mange ansikter.

Selma Sofie Norup (17) er VG2-elev ved Bergen katedralskole og vinner av beste tekst i Fritt Ord-konkurransen. Morgenbladet publiserer her bidraget hennes.

Høsten 2015 var uvanlig mild i New York. På Thanksgiving-dagen, den fjerde torsdagen i november, trengte vi ikke jakker, og lillebroren min maste hele tiden om å få gå med shorts. Prospect Park var full av mennesker, som slik som oss gikk og bar på fruktterter og klirrende vinflasker, på vei til årets mest symbolske middag. I de nesten biltomme gatene spredte det seg en duft av nystekt kalkun, og lyden av latter og glade stemmer strømmet ut av vinduene vi passerte.

Med typisk amerikansk gjestfrihet hadde familien Zandoli fra karateklubben vi trente i, invitert oss på Thanksgiving-middag i den nyinnkjøpte brownstone-villaen deres i Park Slope, Brooklyn. Stemningen var lett og ubekymret. Vertene viste oss stolt rundt i det nydelige hjemmet deres. Gleden ved å ha funnet porselenskontakter som matchet mosaikken over døren strålte i øynene til vertinnen. Barna lekte i stuen, imens det gylne sollyset strålte like vakkert gjennom vinduene som i en Woody Allen-film. Senere på kvelden begynte de voksne å diskutere politikk, og emnet falt på Donald Trump. Jeg husker det tydelig, for også det minnet om en Woody Allen-film.

I Park Slope har ikke Trump mange tilhengere. Strøket er kjent for sine tallrike forfattere og, etter amerikanske standarder, venstreorienterte intellektuelle. Paul Auster bodde noen få kvartaler fra oss og datteren hans ble undervist i musikk av naboen vår. Jonathan Safran Foer smilte vennlig når vi møtte ham på 7th Avenue.

Thanksgiving-vertene våre og det jevnaldrende venneparet deres hadde ikke mye til overs for Trump de heller. Og fremfor alt: De tok ham ikke på alvor. De hånlo av den teite fremtoningen hans og oppfattet ambisjonene hans om presidentposten som en vits. Kun faren til verten så annerledes på saken. «Den mannen er ustoppelig», sa han. «Bare se på ham: skandaler, nesten-konkurser og politisk ukorrekte ytringer. Folk aksepterer alt sammen, sluker det rått. Hvorfor? Trump underholder. Folk elsket å se han herse med sine ansatte i The Apprentice. Og nå elsker de å se ham slenge rundt seg med fornærmelser mot «Lyin’ Ted» og «Crooked Hillary». Pressen er klar over dette, men gjør ingenting for å stoppe han, tvert imot. Trump selger. Og dessverre for oss alle sammen: Han kan gå hele veien.»

Da vi gikk hjemover, var det blitt mørkt og jeg frøs i den tynne jakken min. Jeg tenkte over ordene til Zandoli Sr. Tenk om han fikk rett. De vakre butikkfasadene i Park Slope hadde plutselig fått noe dystert over seg. Trump kunne vel ikke vinne valget?

Når den dagen står så tydelig i hukommelsen min, tror jeg det skyldes at det var da det gikk opp for meg at ja, det kunne han faktisk. Jeg lærte mye de månedene jeg bodde i New York med familien min. Blant annet at verden ikke bare består av ansvarlige voksne som tar affære og ordner opp, slik jeg hadde trodd til da.

De hånlo av den teite fremtoningen hans og oppfattet ambisjonene hans om presidentposten som en vits.

I april 2016 ble Trump valgt som republikanernes presidentkandidat. I november vant han valget. Vennene våre fra Park Slope var i sjokk. Jeg også. Hvordan kunne dette skje? De mørke skyene trakk sammen over de bekymrede hodene våre. Virkeligheten lignet med ett begynnelsen på en dystopisk roman. Ord og begreper man aldri trodde man skulle høre fra en amerikansk president, florerte overalt på nettet og i avisene. En administrasjon som knapt én uke inne i presidentperioden introduserte begrepet «alternative fakta» om det vi i gamle dager kalte løgn og bedrageri, gjorde ikke bekymringene mindre. Det var presidentens rådgiver Kellyanne Conway som den 22. januar 2017 brukte uttrykket i nyhetsprogrammet Meet the Press på tv-kanalen NBC. Da intervjueren hennes, Chuck Todd, anklaget pressesekretær Sean Spicer for å lyve blant annet om oppmøtet ved innsettelsesseremonien til den 45. presidenten, forsvarte Conway Spicer ved å si at han blott hadde presentert alternative fakta. Men har man virkelig rett til sine egne fakta? Er det greit å tilpasse og fordreie sannheten så den passer bedre til ens eget verdensbilde?

Nazi-Tysklands propagandaminister Joseph Goebbels mente at propaganda måtte være diskret og subtil for å være effektiv. Mottageren måtte ikke få mistanke om at han ble manipulert. Propaganda burde derfor ifølge Goebbels også inneholde en viss grad av sannhet, samt være i samklang med mottagerens holdninger og verdensbilde. Som propagandaminister kontrollerte Goebbels alle tyske medier: aviser, radio, film og litteratur. Kontrollen var en ytterst effektiv måte å oppnå det som var Goebbels’ og propagandaens mål: å få tilhørerne til å mene, tenke og gjøre det statsmakten ville.

De færreste vil nok klandre Trump for å være subtil og diskret. Men hans selverklærte krig mot pressen ga meg likevel skumle assosiasjoner til totalitære regimer fra en svunnen tid. Og jeg er tilsynelatende ikke alene; at salget av George Orwells 1984 steg med 9500 prosent rett etter innsettelsen av Trump, kan ikke være en tilfeldighet.

Allerede under valgkampanjen demonstrerte Trump flere ganger motviljen sin mot de delene av mediene som han mente spredte usannheter om han. Dette betød blant annet at The Washington Post, et av de mest anerkjente mediene i USA, ble utestengt fra velgermøtene hans.

Som nyvalgt president fortsatte Trump på denne kursen ved å stenge ute CNN, New York Times, The Guardian, Politico, LA Times, Buzzfeed og BBC fra en pressebriefing på kontoret til Sean Spicer den 24. februar 2017. Dette var en veldig uvanlig beslutning, og den skapte sinne og forvirring, ikke bare i mediekretsene, men også blant flere politikere. Heriblant var Trumps partifelle, tidligere presidentkandidat John McCain, som gjorde oppmerksom på at det første tiltaket til en diktator ofte er å suspendere den frie pressen; å sensurere alle ytringer som er ugunstige for politikken hans.

Presidentens krig mot det han kaller «fake news media», som han flere ganger har erklært farlig for den amerikanske befolkningen, er i seg selv paradoksal. Han fremstiller mediene som noen man ikke kan stole på, som lyver og fordreier sannheten, med det formålet å skade presidenten. Dette til tross for at seriøse medier gang på gang påviser at det er Trump som mer enn noen har en lemfeldig omgang med fakta.

Men la oss kaste et blikk på pressen. Har den håndtert Trump saklig og samvittighetsfullt fra første ferd? En undersøkelse fra Harvard University indikerer dessverre det motsatte. Universitetets presseinstitutt gjennomgikk alle artikler og utsendelser om presidentkandidatene i åtte ledende amerikanske medier fra sommeren 2015 til 1. september 2016. Konklusjonen var nedslående og en ørefik til den fjerde statsmakt: I de 15 månedene presseinstituttet undersøkte mediene, fikk Trump langt mer oppmerksomhet enn de andre presidentkandidatene, inklusive demokratene Hillary Clinton og Bernie Sanders. «Så vidt vi kan vurdere, er Trump den første seriøse præsidentkandidat i amerikansk historie skabt af medierne. Det var pressens intense fokus på Trump, der virkede som drivkraft for hans kampagne i de første måneder, indtil hans budskab begyndte at fænge», medgir rapportens professor Tom Patterson ifølge danske Dagbladet Information. Videre heter det: «Medierne undlod at presse Trump til at fremlægge indholdet af sit politiske program. De gjorde alt for lidt for at bore i hans fortid. Først da han havde sikret sig nomineringen i april, svingede det om. Herefter blev dækningen overvejende negativ, men da var det for sent.»

Zandoli Srs analyse under Thanksgiving-middagen hadde tilsynelatende vært mer presis enn jeg hadde hatt fantasi til å forestille meg. Mediene hadde samlet sett gjort altfor lite for å stille seg kritiske til Trump. Årsaken var simpel: Mange tv-stasjoner tjente nemlig enorme summer på de tv-debattene som han deltok i. Satt på spissen: Det var medienes grådige spekulasjon i velgernes tiltrekning mot det skandaløse og sensasjonelle som bante veien for Trump. Mediene ga oss det vi ville ha, ifølge rapporten. En selsom tiltrekning mot sensasjoner og emosjonelle utskeielser har tilsynelatende tatt makten i livene våre. Hvorfor lar vi oss styre av følelsene våre, selv når det kommer til viktige avgjørelser?

Facebook, Instagram og Twitter er medieplattformer som lever av det emosjonelle. Følelsesmessig pirrende innhold høster flest klikk og ugjennomskuelige algoritmer sørger for at det som får flest klikk blir delt og skaper enda mer oppmerksomhet. Menneskers kritiske sans blir tilsynelatende totalt lammet. Dette skaper et ideelt klima for falske nyheter, og gjør det mulig for folkestemninger og følelsesstormer å utvikle seg og komme ut av kontroll på kort tid.

En selsom tiltrekning mot sensasjoner og emosjonelle utskeielser har tilsynelatende tatt makten i livene våre.

Det var ikke dette internettets pionerer hadde forestilt seg da de for 20 år siden presenterte verden for The World Wide Web med løfter om demokrati og opplysning, fred og frihet. I stedet fikk vi Facebook og falske nyheter. Russiske roboter som sprer falske historier om Hillary Clinton på Facebook. Som sender ut 150 000 tweets med EU-kritisk propaganda rett før Brexit-avstemningen, og som i den grad medvirker til å destabilisere den politiske verdenssituasjonen.

Internettet har gått i stykker, mener noen. Menneskeheten er som barn som har vært alene hjemme for lenge, spist for mye snop og sett for mye søppel-tv. Når kommer foreldrene hjem og rydder opp? Det kommer nok ikke til å skje foreløpig; de voksne er på Facebook og vil ikke forstyrres mens de tenker ut den kuleste oppdateringen.

Er det virkelig sånn vi vil leve? Lullet inn i kattevideoene og kjendis-sladderen på sosiale medier, slik at vi ikke legger merke til de uhyrlighetene som skjer like for nesen av oss? Som hovedpersonene i The Matrix, som tror de lever en tilværelse full av action og handling, men som i virkeligheten drømmer og lever passivt i en simulering kontrollert av en datamaskin.

I en digital verden hvor algoritmer skaper ekkokamre, gir mange av de historiene vi presenteres for, et unyansert bilde av verden, og bekrefter de inntrykkene vi allerede har dannet oss. De sosiale mediene har skapt nye problemstillinger som vi for få år siden aldri i vår villeste fantasi kunne forestille oss. Det å navigere i alle internettets informasjonskilder, å avgjøre hvem man kan stole på at fremstiller et så presist verdensbilde som mulig, er i dag en stor utfordring. Ansvaret til de seriøse mediene er så stort som det noen gang har vært. De må fremlegge fakta, men også nyansere, perspektivere og faktasjekke. Sterke, frie og uavhengige medier er viktigere enn noen gang. Men har ikke også individet selv et vesentlig ansvar for å stille seg kritisk til informasjonskildene det benytter og videreformidler?

Lillebroren min sitter og stirrer tomt inn i det bleke lyset fra mobiltelefonen sin. «Hva gjør du på» spør jeg. Han mumler noe uforståelig til svar, ute av stand til å løsrive seg fra den hypnotiserende skjermen. Ute skinner solen fra en klar himmel. Jeg tar hånden hans og drar ham opp av sofaen. Lillebroren min våkner endelig til live. «Hvor skal vi?» spør han, tydelig irritert. «Ut av dvalen.»

 

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Sommerkampanje med 50% rabatt på abonnement. Trykk her for bestilling.