Annonse
11:15 - 27. april 2018

Toleranse i vår tid

Kravet om å fjerne Sylvi Listhaug som justisminister kan sees som en form for nødrett. Jussen kan ikke erstatte klokskap, skriver Hans Petter Graver. 

Var det intolerant å kreve Sylvi Listhaugs avgang? Hvis en holdning eller handling ikke blir tolerert, er det da alltid riktig å snakke om intoleranse? Og er det å tåle eller bære over med en handling alltid toleranse?. Foto: Håkon Mosvold Larsen/NTB scanpix
Annonse

I Telemark er det en polsk lege som ikke vil sette inn spiral. Da helsemyndighetene bestemte at kommunene ikke kan frita fastleger for slike oppgaver, ble hun sagt opp som fastlege. Nå skal saken for Høyesterett. Spørsmålet er om en lege av overbevisningsgrunner kan nekte å utføre visse helsetjenester. Sagt på en annen måte: skal samfunnet tolerere at det finnes noen leger som har en overbevisning som gjør at de ikke kan utføre alle oppgaver helsevesenet tilbyr? Hva sier det oss om toleranse i vår tid at rettsapparatet får en slik sak?

Toleranse er å bære over med. Det er å vise fordragelighet overfor andres meninger, holdninger eller opptreden, selv når man slettes ikke er enig eller synes de er verdifulle. Det er å overse fornærmelser og krenkelser. Toleranse er storsinn og romslighet. Det er å vise måtehold når det gjelder å slå ned på det man er motstander av. Toleranse er å ha to tanker i hodet på en gang. Tanken på uenighet, eller kanskje til og med avsky for det den andre gjør, sammen med tanken på at det kanskje er galt eller uklokt å slå ned på det.

Toleranse forutsetter valg. Et ufritt menneske kan tåle og tilgi, men ikke tolerere. Bare den som har makt og mulighet til å protestere, kan tolerere. Toleranse henger dermed uløselig sammen med frihet. Den henger også sammen med trygghet. En som føler sin posisjon truet av andre, vil ha lettere for å bekjempe dem.

Det er stor forskjell på å spørre hva samfunnet bør tolerere og hva den enkelte bør tolerere. Som krav til individet er toleranse en dyd som bør dyrkes og utvikles for å bli et helt og godt menneske, som visdom, rettferdighet, mot og måtehold. Toleranse henger også sammen med personlighet, og faller nok lettere for enkelte enn for andre. Kravet til toleranse henger dessuten sammen med situasjonen. Som enkeltmennesker kan vi være tolerante på egne vegne, men ikke på vegne av andre, og i asymmetriske maktrelasjoner hviler kravet tyngst på den med mest makt.

Selv om toleranse er en personlig egenskap, gir det også god mening å snakke om det tolerante samfunn. Intoleranse satt i system fører til konflikt og til undertrykkelse av minoriteter og annerledestenkende. Det fører også til stagnasjon fordi nye ideer og måter å gjøre ting på ikke slipper frem. Det liberale samfunn er tuftet på toleranse og har gjort det til sin grunnlov. Frihetsrettighetene; ytringsfriheten, organisasjonsfriheten, trosfriheten, retten til privatliv og familieliv er alle viktige utslag av det liberale samfunns krav til toleranse. Toleransen er blitt juss, og dermed tar vi den for gitt og glemmer kanskje hva den er.

Aldri har samfunnet vært mer tolerant enn i dag. Folk får innrette sine liv og familierelasjoner stort sett som de vil, ærekrenkelser er avkriminalisert, blasfemi og pornografi likeså. Til tross for arbeidslinjen i velferdsforvaltningen tolereres det at mange med støtte fra samfunnet melder seg ut av arbeidsmarkedet. Samtidig er toleranse mer utfordrende for mange. Tidligere samfunn kunne skjule store deler av sin intoleranse gjennom dobbeltmoral og ved å lukke øynene for det som ble oppfattet som usedelighet og krenkende. I dagens åpne samfunn er det lite som er skjult. Toleransen settes dermed på prøve i en helt annen målestokk enn før. Fører det til likegyldighet eller intoleranse?

Tidligere samfunn kunne skjule store deler av sin intoleranse gjennom dobbeltmoral og ved å lukke øynene for det som ble oppfattet som usedelighet og krenkende.

Det er ikke vanskelig å finne utslag av intoleranse i vår tid. Attentatet mot Charlie Hebdo i Paris 7. januar 2015 var et av mange eksempler på at intolerante grupper bruker verdensomfattende vold for å slå ned på det som de oppfatter som krenkelser. Slik opptreden kan selvsagt ikke tolereres, men de fører lett til at intoleransen brer seg mer enn nødvendig på grunn av folks frykt. Intoleransen finnes også i andre former nærmere oss. For et par-tre år siden kom debatten om traumevarsler og begrensing av ytringsfriheten ved universitetene fra USA. Det er ikke unaturlig å se dette som minkende toleranse for provoserende eller krenkende ytringer, også i akademiske sammenhenger. Paradoksalt nok er dette en følge av toleransen i det liberale samfunn hvor alle har krav på verdighet og beskyttelse. Skal en Campus være universelt tilgjengelig, også for dem med traumer og psykiske lidelser, må disse være beskyttet mot retraumatisering. Også hos oss har vi sett tilløp til det samme. I 2017 fikk vi en lovbestemmelse i utdanningsloven med nulltoleranse mot krenkelser. Vi har nylig sett virkningene av dem i forbindelse med en offentlig debatt om skolehverdagen i Oslo. Da Kissinger ble invitert til en samtale i universitetets aula i 2016, oppfordret flere UiO-ansatte til boikott. Noen vil kanskje frykte at toleransen er på retur.

Sylvi Listhaugs avgang som justisminister kan sees som utslag av intoleranse i flere lag. For det første er migrasjons- og integreringspolitikken dreid i en intolerant retning i løpet av de siste årene. Toleransen for at folk fra andre land lever ut en avvikende stil når de er hos oss er blitt mindre, sist manifestert med et forslag om lovforbud mot ansiktsdekkende plagg i undervisningssituasjoner. For det andre er den politiske språkbruken blitt hardere når uenighet om rettsstatens grenser fremstilles som en motsetning mellom terroristers rettssikkerhet og nasjonens sikkerhet. Dette bringer tankene hen til fordums politikere som karakteriserte den tyske straffeprosessloven som «en forbryternes magna carta». Og for det tredje var hennes avgang resultat av intoleranse hos det politiske flertallet, som førte til krav om at hun måtte gå av som justisminister.

Eller var det intolerant å kreve Listhaugs avgang? Hvis en holdning eller handling ikke blir tolerert, er det da alltid riktig å snakke om intoleranse? Og er det å tåle eller bære over med en handling alltid toleranse? Disse spørsmålene går til kjernen av hva toleranse er. Det siste spørsmålet er lett å svare på. Den som tåler en handling, gjør det ikke alltid som utslag av toleranse. For det første, så forutsetter toleranse, som nevnt innledningsvis, at den som tåler noe, har et valg. Den som er tvunget å avfinne seg med noe, utviser ikke toleranse. Men vi kan gå videre enn som så. Den som tier av feighet, er heller ikke tolerant. Heller ikke den som utviser likegyldighetens passivitet. Og så har vi den som ikke er klok nok til å forstå at han eller hun må reagere før det er for sent. Vi har også den repressive toleranse. Den mektiges bruk av usynliggjøring for å frata opposisjonen næring. All fordragelighet er dermed ikke toleranse. Vi har mange gode grunner til å reise oss mot andres uakseptable handlinger eller holdninger, og dermed til å forsvare intoleranse. Samtidig kan toleranse bli et dekke for likegyldighet og passivitet. Der likegyldigheten er Scylla, er intoleransen Charybdis.

Den som tåler en handling, gjør det ikke alltid som utslag av toleranse.

Hvordan skal vi vite når vår motstand skyldes intoleranse, og når den er utslag av klokskap, mot og medfølelse? Krenkelse er kriteriet, vil kanskje noen si. «Vi bør tolerere mye, men krenkelser behøver vi ikke å bære over med». Da glemmer vi at det nettopp er krenkelser som setter toleransen på prøve, noe som også er understreket i den kristne verditradisjonen med Bergprekenens «men enhver som slår deg med åpen hånd på ditt høyre kinn, ham skal du også vende det andre til». På den annen side minner Arnulf Øverland oss om at vi ikke må tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer oss selv:

«Europa brenner! Jeg skjønte det ikke. Nu er det for sent», skriver han.  Øverland minner oss om at motstand mot ufrihet og urettferdighet ikke er intoleranse. Nødverge og nødrett, på egne og andres vegne, er en rett, og i noen tilfelle også en plikt. Da kan det heller ikke være slik at vi bryter mot toleransens bud når vi forsvarer oss selv eller andre.

Nødverge er forsvar mot et urettmessig angrep. Det er ikke et angrep når noen med holdninger vi ikke liker, inviteres til å innta en talerstol. Selv om personen tidligere har begått avskyelige handlinger, er det ikke lenger noe å forsvare seg mot om disse handlingene, som hos Kissinger, ligger i fortiden. Vi må således skille mellom angrep og provokasjon. Forsøk på å hindre at en person under slike omstendigheter kommer til orde er derimot et rettsstridig angrep som må kunne møtes med nødverge. Man behøver ikke tolerere demonstrasjoner som direkte tar sikte på å kneble noens ytringsfrihet. Vanskeligere er det om et universitet også plikter å stille lokale og kateter til rådighet for mennesker og ytringer som påkaller seg avsky. Svaret på dette følger av den akademiske friheten. Vitenskapelige ledere og ansatte har akademisk frihet, og dermed plikt til gjensidig å respektere den hos hverandre. Av dette følger at hvis en enhet eller et fagmiljø har invitert en person, plikter de andre å respektere dette. Dette betyr ikke at en slik avgjørelse ikke kan kritiseres, men institusjonen må sørge for at arrangementet kan gjennomføres.

Hva med reaksjonene mot Listhaug? Hennes ytring på sosiale medier vakte sorg og smerte hos ofre for terroranslaget mot regjeringskvartalet og Utøya. Men den var ikke av den grunn et urettmessig angrep som kunne møtes med nødverge. Burde den så vært tolerert av hennes politiske motstandere? Hennes utsagn kan sees som utslag av utviklingen av en politisk debattform og politiske holdninger som søker å bryte ned den gjensidige respekten for politiske motstandere som har preget norsk politikk de siste generasjonene. Vi ser i mange land politikere som spiller på følelser som frykt og raseri hos folk, med et omtrentlig, og av og til likegyldig forhold til sannheten. Vi har også eksempler på at en slik politisk opptreden fører til politisk støtte til å bygge ned den liberale rettsstaten. I dette lys kan det være behov for å markere at det går en grense for hvordan politikere i ansvarlige posisjoner kan opptre. Sett slik kan kravet om Listhaugs avgang sies å være et forsvar av politikeres toleranse for hverandre, og ikke eksempel på intoleranse. Listhaug angrep ikke demokratiet. Hennes debattform, med appell til mørke følelser som setter «dem» opp mot «oss», og med foregivende av å snakke på vegne av fellesskapet og nasjonen setter likevel demokratiet i fare. At risikoen er reell ser vi av erfaringer i andre land. Dermed kan kravet om å fjerne henne for å markere at samfunnet ikke passivt kan bivåne en slik utvikling sees som en form for nødrett. En handling som ellers ville vært uakseptabel blir forsvarlig når den blir foretatt for å avverge en fare, når risikoen ved faren langt overskrider skaderisikoen ved handlingen.

At vi kan forsvare nødverge og nødrett, betyr ikke at vi alltid bør gjøre det. Alle angrep behøver ikke forsvar, alle farer trenger ikke avverges. «Til feighet er ingen forpliktet» sa en kjent jurist på nittenhundretallet. Det betyr likevel ikke at ikke måtehold er en dyd. Strafferetten fritar oss når vi handler ut fra nødrett eller i nødverge. Men den bestemmer ikke grensen mellom det tolerante og det intolerante. Nulltoleranse er nettopp ikke toleranse, selv når det er snakk om urett eller urettferdighet.

Jussen kan ikke erstatte klokskap. Dette betyr at det er forskjell på hva et samfunn i bruk av rettsapparatet bør tolerere, og hva toleranse er i videre, allmennmenneskelig forstand. At noe ikke er forbudt betyr at vi ikke lovlig kan hindre det. Men betyr det at vi må tolerere det? Og hva betyr det eventuelt at vi ikke behøver å tolerere det hvis vi ikke kan kreve det stanset og begår lovbrudd hvis vi prøver å stanse det? Dette er kritiske spørsmål, og hvis ikke vi kan gi gode svar så innebærer det at vi overlater til staten å definere moralens grenser gjennom rettsapparatet. Og gjør vi det, så undergraver vi muligheten til å kritisere staten på moralsk grunnlag, noe som innebærer at staten ikke kan gjøre noe galt.

Svaret på disse spørsmålene må derfor bli nei, vi behøver ikke å tolerere alt staten tillater og det er ikke intoleranse å sette seg mot en handling bare fordi den er lovlig. Det å godta en lovlig handling behøver derfor heller ikke å være utslag av en tolerant holdning, det kan like gjerne være utslag av feighet eller likegyldighet. Eli Wiesel ville vært en av de første til å underskrive dette. Som sagt innledningsvis handler toleranse om å ha to tanker samtidig, det vil si om å tenke. Vi må ikke slutte å tenke av den grunn at samfunnet har rettsliggjort toleransen i en rettighetskatalog. På den annen side må vi ikke blande sammen spørsmålet om individets og samfunnets toleranse. Hvis grensene for hva individer tolererer og ikke tolererer også blir samfunnets toleransegrenser blir samfunnet fort repressivt, da individenes minste felles multiplum er lite tolerant.

Jeg startet dette innlegget med å spørre om samfunnet skal tolerere at det finnes noen leger som har en overbevisning som gjør at de ikke kan utføre alle oppgaver helsevesenet tilbyr. Jussen er klar når det gjelder prevensjonssøkende kvinners rett til helsehjelp. Den er også klar med hensyn til fastlegens oppgaver og plikter. Intet arbeidsforhold tillater at arbeidstakeren velger og prioriterer arbeidsoppgaver etter egne preferanser. Men det er ikke dette saken handler om. Den handler om samfunnet skal tolerere at det finnes medlemmer som av sterke overbevisningsgrunner nekter å utføre oppgaver de er satt til å gjøre. Det er for enkelt å si at de kan finne seg noe annet å gjøre. Vi trenger mennesker med en sterkt utviklet samvittighet, og med mot til å stå for den, nettopp i yrker hvor vanskelige etiske konflikter oppstår. Og vi må tolerere at enkelte har en overbevisning som ikke deles av flertallet. Ellers er det ikke noe poeng – da kunne vi jo bare gi en lov, og ferdig med det. 

Slutt-note ved Christiekonferansen 2018, Bergen 25. april 2018. ideer@morgenbladet.no

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.