Øyvind Østerud skriver i Morgenbladet at jeg har anmeldt hans bok om nasjonalisme med vrangvilje. Han gjetter at jeg knapt kan ha lest annet enn forordet og noen avsnitt om EU. Boken handler jo om så mye mer, fastholder han. Det siste er helt riktig, men en bokanmelders oppgave er ikke å redegjøre for alt en bok handler om. Langt viktigere er det å finne ut hva som utmerker boken sammenlignet med andre tekster om samme tema, – det å identifisere forfatterens særmerkede grep.
Jeg kan forsikre Østerud både om at jeg har lest hele boken, og at jeg har funnet klare tegn på det jeg oppfatter som hans «grep» også andre steder.
I tillegg fremfører han en rekke andre argumenter og påstander, som ikke kan utledes fra min anmeldelse.
1. Jeg har ikke beskyldt Østerud for å legge skjul på at det finnes negative former for nasjonalisme. Jeg har kritisert ham for å skrive en bok om nasjonalisme hvor han i påfallende stor grad ser bort fra innvandring som faktor, i en tid hvor nettopp innvandring er det mest sentrale temaet for nasjonalistiske bevegelser i Europa.
2. Jeg har ikke skrevet at Østerud mener det er en nødvendig sammenheng mellom dagens EU og nasjonalisme. Jeg skrev at utviklingen andre steder i verden tyder på at det ikke er det. Men jeg mener helt klart at måten Østerud fremstiller nasjonalisme og EU på, feilaktig får dagens nasjonalisme til å fremstå mer som en reaksjon på EU-integrasjon, enn på andre forhold.
Jeg kan forsikre Østerud både om at jeg har lest hele boken, og at jeg har funnet klare tegn på det jeg oppfatter som hans «grep» også andre steder.
3. Østerud mener jeg anklager ham for å svindle med fakta fordi han ikke klarer å finne ut hvor i boken han skal ha skrevet noe jeg identifiserer som en feilaktig påstand. Han kan slå opp på side 13, hvor det står at «I 1990-årene oppnådde ekstreme høyrepartier i Frankrike, Tyskland og Italia betydelig tilslutning gjennom nasjonale temaer, fordi ledelsen i de store, etablerte partiene var blitt mer euroføderalistisk orientert». Jeg påpekte at dette ikke stemte for Tyskland, men kunne lagt til at beskrivelsen er fortegnende når det gjelder Italia (blant annet fordi både Lega Nord og Alleanza Nazionale var pro-EU).
4. Østerud er opprørt fordi jeg uten begrunnelse kaller ham uvitende når jeg kritiserer ham for å gi EU-domstolen en sentral integrasjonsdrivende rolle. Igjen omskriver han mine formuleringer. Det jeg reagerte på, var Østeruds beskrivelse av EU-domstolen som det viktigste integrasjonsdrivende organet i unionen. Hvis professoren ikke ser forskjell på de to formuleringene, er det lite jeg kan gjøre med det.
5. Østerud mener jeg burde ha fått med meg «tilbakeslagene hver gang det er en folkeavstemning om europeisk integrasjon». Denne påstanden fremmes vanligvis fra aktivister i Nei til EU, så det er ganske oppsiktsvekkende når den også kommer fra en professor i statsvitenskap. Faktum er i alle fall at europeerne i de aller fleste slike folkeavstemninger sier ja. Østerud kan sjekke Wikipedias fine oversikt (Referendums related to the European Union) hvis dette virkelig er ukjent informasjon for ham.
Sten Inge Jørgensen er journalist i Morgenbladet og forfatter med Tyskland som spesialfelt.