Kommentar

Intellektuelle bør snakke opp opplysningsprosjektet, slik Steven Pinker gjør, skriver Gunnar Aakvaag.

I 1784, ved inngangen til moderne tid, definerte Immanuel Kant opplysning som «menneskets frigjøring fra selvpåført umyndighet». Opplysningsprosjektets mål var frie og selvstendige – myndige, i Kants ord – mennesker. Middelet var å bruke fornuften til å kritisere og avskaffe irrasjonelle sosiale ordninger basert på tradisjon, autoritet, dogmer, konformisme, religion, karismatiske ledere og annet som holder mennesker nede.

To hundre år senere, i 1989, kunne Francis Fukuyama oppsummere prosjektets skjebne i sin kjente tese om «Historiens Slutt» («End of History»). Opplysningsprosjektet har vunnet en overlegen ideologisk seier over alle sine konkurrenter, og da særlig kollektivistiske alternativer som setter gud, klanen, nasjonen, rasen eller klassen høyere enn individet.

Fukuyamas tese var og er kontroversiell. Allerede i 1993 lanserte for eksempel Fukuyamas lærer Samuel Huntington sin alternative teori om «sivilisasjonenes sammenstøt» («Clash of Civilizations»), hvor hovedpoenget er at kampen mellom individualistiske og kollektivistiske politiske ideologier etter murens fall er erstattet av konflikten mellom religiøst forankrede sivilisasjoner, og særlig den mellom den vestlige og muslimske verden.

Historien er fortsatt slutt.

I våre dager synes Fukuyamas tese mer utdatert enn noensinne. Nettopp de kreftene som Kant mente truet opplysningsprosjektet, som religiøs fundamentalisme, nasjonalisme, karismatiske ledere og autoritære styresett, synes å være på fremmarsj over hele verden, inkludert den vestlige, opplysningsprosjektets vugge. Selv Fukuyama har blitt mer pessimistisk, og har nylig skrevet en tykk bok om institusjonell forvitring i liberale demokratier (Political Order and Political Decay).

Er vi vitne til ikke historiens, men opplysningsprosjektets slutt?

En måte å vurdere opplysningsprosjektets status på, er å undersøke dets resultater. De fleste vil mene at liv er bedre enn død, helse bedre enn sykdom, ernæring bedre enn sult, sikkerhet bedre enn utrygghet, fred bedre enn krig, frihet bedre enn tvang og kunnskap bedre enn uvitenhet. Hvorfor? Fordi uansett hvilken historisk epoke, sivilisasjon eller samfunnsklasse man tilhører, vil dette øke muligheten for at man får realisert sine evner, interesser og livsprosjekter, hva enn de måtte være.

Vi kan derfor undersøke hvilke resultater 200 år med opplysning har gitt på disse områdene. Det er nøyaktig hva Steven Pinker gjør i sin siste bok, Enlightenment Now. Over 450 sider måler han ved hjelp av 75 grafer utviklingen for 16 sentrale indikatorer for levekår og livskvalitet de siste to hundre årene. Resultatene taler for seg.

Aldri før i menneskehetens historie har så mange hatt det så bra på så mange områder i livet. Vi lever lenger, er mindre syke, er mye rikere, fordeler velstanden jevnere, kriger mindre, er mindre utsatt for ulykker, kan velge våre ledere, har langt flere rettigheter, vet mer, har mye mer fritid og er lykkeligere. Denne «frigjøringen fra selvpåført umyndighet» startet i Vesten for 200 år siden, og siden har den spredd seg til store deler av verden.

Pinkers bok konfronterer oss dermed med vår tids store paradoks. I en tid hvor det burde være klart hvor fantastisk vellykket opplysningsprosjektet og dets kombinasjon av fornuft, vitenskap, humanisme og fremskrittstro har vært, ser vi en lemenmarsj bort fra det. Hvordan kan det ha seg?

Årsakene er legio. Pinker legger stor vekt på de intellektuelles pessimisme. Særlig journalister (som skal rapportere om kriser og problemer) og akademikere (som elsker å være «kritiske» og «avsløre» kritikkverdige forhold) har i lang tid snakket ned opplysningsprosjektet. Som for å understreke poenget, kritiserte nylig Øyvind Østerud (Aftenposten, 19. mars) Pinkers bok og kalte ham en «uvitenskapelig evangelist» og «ideologisk polemiker», enda han ikke gjør så mye annet enn å sammenfatte og presentere data for historiske utviklingstrender. Man er ikke opplysningsoptimist ustraffet!

For å styrke et opplysningsprosjekt som nå er under kraftig press, burde intellektuelle i stedet snakke det opp, slik Pinker gjør. De burde gjøre det klart hva empirien forteller oss, nemlig at når vanlige folks liv ikke lenger er «nasty, brutish and short» (for å sitere Thomas Hobbes), men «comfortable, peaceful and long», så er det opplysningsprosjektet de kan takke. De som mener noe annet, påtar seg, slik Pinkers bok viser, en stor intellektuell – og moralsk – bevisbyrde.

Snart 30 år etter at Fukuyama lanserte sin tese, er opplysningsprosjektet fortsatt uten seriøse ideologiske utfordrere. Historien er fortsatt slutt. Moralen i denne historien er derfor enkel. Det moderne opplysningsprosjektet: ingen over, ingen ved siden av – ingen i nærheten!

Mer fra Kommentar