Hver dag avgir vi utallige spor og faktabiter om oss selv til selskaper som lever av å bruke denne informasjonen til å selge reklame spesialtilpasset oss. Avsløringen av hvordan selskapet Cambridge Analytica brukte data fra millioner av Facebook-profiler til psykologisk profilering og påvirkning av amerikanske velgere under presidentvalget i 2016 har satt saken på spissen for mange. Det kan være skremmende å se hvor mye informasjon om oss selv vi har gitt fra oss, og hva denne kan brukes til.
Hendelsen har undergravet tilliten til Facebook og andre digitale plattformer, og økt bekymringen for misbruk av personlige data. Det er heller ikke så lenge siden Facebook ble kraftig kritisert for å misbruke makten sin da de sensurerte Nick Uts ikoniske bilde av jenta som rømmer fra napalmbombene under Vietnamkrigen.
Disse eksemplene viser et mer grunnleggende problem i den digitale økonomien, nemlig hvordan de digitale firmaenes stadig økende makt går på bekostning av den statlige suvereniteten.
Store digitale globale firmaer som Google, Apple, Facebook og Amazon er ikke lenger vanlige markedsdeltagere. Snarere er de markedsskapere med betydelig makt og kontroll. Som jussprofessoren Frank Pasquale nylig påpekte utøver disse globale selskaper tradisjonelle myndighetsroller og -funksjoner, noe som fører til at deler av den statlige suvereniteten blir erstattet med funksjonell suverenitet som utøves av disse selskapene gjennom generelle bruksvilkår.
Selskapenes avtalebetingelser tømmer meningen ut av begrepet om samtykke, og relasjonen mellom partene blir unntatt offentlige lover og regulert av private kontrakter. I stadig flere funksjonelle arenaer som utleie av rom (Airbnb), transport (Uber), handel (Amazon), kultur (Netflix, Spotify), medier og kommunikasjon (Facebook) blir personer i økende grad underlagt bedriftsregelverk og privat lovgivning, snarere enn demokratisk kontroll. Digitale firmaer utøver en regulerende og lovgivende makt gjennom å styre handlingsmulighetene, innstillingene og algoritmene som er innbygget i plattformene deres.
Nettverkseffekter som kjennetegner disse digitale plattformene sørger for deres dominans og skaper maktkonsentrasjon innenfor flere bransjer. Innen medier og kultur kommer plattformenes styrke blant annet fra deres evne til å kombinere store mengder personlige data med stadig mer effektive maskinlæringsteknologier. Kombinert med selskapenes dominerende markedsposisjon, utfordrer dette vår nasjonale offentlighet – altså vår kulturelle og demokratiske infrastruktur – samt personvern og ytringsfrihet.
Digitale plattformer, og Facebook især, spiller en økende rolle som formidler av informasjon og nyheter, samt som tilrettelegger av det offentlige ordskiftet. Da er det bekymringsfullt å se hvordan disse digitale plattformene har skapt grobunn for desinformasjon og propaganda, ekkokamre og polarisering, formidling av falske nyheter og forsøk på manipulering av demokratiske prosesser.
Deres økonomiske modell, hvor personlige data utveksles mot reklameinntekter, har bidratt til å undergrave de tradisjonelle medienes økonomiske grunnlag. Resultatet er at både informasjonskvaliteten og debattklimaet i de nasjonale offentlighetene er truet. Den nasjonale kulturproduksjonen og distribusjonen møter konkurranse fra globale aktører som på sikt kan innebære en svekkelse av de nasjonale kulturene. Det blir i økende grad vanskelig for de nasjonale kulturnæringene (film, bok, musikk) å konkurrere med globale digitale plattformer.
Det blir i økende grad vanskelig for de nasjonale kulturnæringene (film, bok, musikk) å konkurrere med globale digitale plattformer.
Både den teknologiske utviklingen og de nye sosiale praksisene som utvikler seg i samspill med den, bidrar til å endre vårt forhold til det som er privat og til personvern. Samtidig mister vi i økende grad kontroll på vår personlige informasjon. Personvern – «retten til å være for seg selv» – er et grunnleggende trekk ved det å være et menneske samt en forutsetning for en demokratisk offentlighet.
Digitale plattformers forretningsmodell er basert på utnyttelse av personlig informasjon som grunnlag for både reklameinntekter og maskinlæringsbasert markedsføring. Dette utfordrer både vår rett til å bestemme og kontrollere hvilken informasjon som skal formidles til hvem, samt individets mulighet til å uttrykke seg uten å være underkastet myndighetenes eller andres sosiale press og kontroll. Det blir stadig vanskeligere å kunne delta i samfunnsdebatten uten å gi fra seg personopplysninger til avanserte algoritmer og uten å bli overvåket av private og statlige aktører.
Digitale plattformer har bidratt til å utvide mulighetene for fri ytring av ideer og politiske meninger betraktelig. Samtidig gir digital teknologi nye muligheter for informasjonskontroll, filtrering og sensur. Private internettselskaper som kontrollerer sosiale medieplattformer, som for eksempel Google, Facebook og Twitter, har de tekniske mulighetene til å utøve omfattende sensur, en mulighet som tidligere i hovedsak var forbeholdt et lands myndigheter. Dette utfordrer dermed balansen mellom individuelle rettigheter og offentlige regler som garanterer og regulerer ytringsfrihet.
De private aktørenes makt innebærer en mulighet til å regulere og sensurere det som publiseres på deres plattform. Slike nettsamfunn vedtar et privat lovverk for mange millioner mennesker, som ikke er bestemt på en demokratisk måte. Dermed får de rett til å bedømme hvilke uttrykk som er akseptable, og hvilke som skal fjernes fra nettsamfunnet uten noen former for rettssikkerhet eller mulighet til appell. Utviklingen medfører en risiko for at disse firmaene utvikler en form for kontroll som er i strid med demokratiske grunnprinsipper og med menneskelige rettigheter.
En mer aktiv rolle fra myndighetene på disse feltene vil være et første skritt på veien mot å gjenvinne vår digitale suverenitet.
Veksten i bruken av maskinlæring og store data tilsier at digitale teknologier vil prege alle sider ved våre liv og vårt samfunn i fremtiden. Dette vil reise etiske og politiske problemstillinger som blir mer og mer komplekse å håndtere. Den teknologiske utviklingens positive og negative sider bør balanseres, og de nasjonale myndighetene bør i større grad bruke sine reguleringsmuligheter til å begrense de digitale plattformers makt på dette området. Den nye loven om personvern er et skritt i riktig retning, men på mange områder utfordrer fortsatt digitale plattformer vår nasjonale selvråderett.
Myndighetene bør utøve sin regulerende rolle også opp mot de nye globale digitale plattformene. Dette forutsetter at de skaffer seg dype kunnskaper om hvordan disse plattformene akkumulerer makt, hvordan de oppnår en kritisk størrelse og hvordan de utvikler tjenester som støtter hverandre for å eliminere og absorbere konkurranse. I tillegg trengs en grundigere forståelse av hvordan nettverkseffekter fungerer selvforsterkende og gjør plattformene, som tilfellet er med Facebook, unngåelige. Dette krever også mer kunnskap om hvilke data disse plattformene samler inn, og om hvordan maskinlæringsalgoritmer brukes på dataene for å maksimere plattformenes dominans. En mer aktiv rolle fra myndighetene på disse feltene vil være et første skritt på veien mot å gjenvinne vår digitale suverenitet.
Bernard Enjolras
Forsker ved Institutt for samfunnsforskning og leder for Senter for forskning på sivilsamfunn og frivillig sektor.