Annonse
08:34 - 19. april 2018

Frihet for hvem?

En liberal forståelse av frihet kan ikke ensidig fokusere på de voksne.

Annonse

«Utgangspunktet bør være enkeltmenneskets frihet, ikke familien.» Det skriver Hilde Nagell, rådgiver i Tankesmien Agenda i en kommentar til min nye bok i Morgenbladet

Det ser imidlertid ut som at begrepet «enkeltmennesket» begrenser seg til voksne. Disse har frihet til å «utvikle seg og leve frie liv». Barnet trenger, ifølge Nagell, bare omsorg. Det er forunderlig at mange som påberoper seg liberale ideer, har en lettvint omgang med barns frihet og interesser.

I boken Den liberale familien tar jeg til orde for å utvide den pågående debatten om barn og foreldreskap. Det er viktig å diskutere eggdonasjon. Men yter vi spørsmålet rettferdighet om vi ikke spør: Hva er en mor? Hva er en far? Hvilken makt og hvilke oppgaver har staten på området foreldreskap og slektskap? Hvilke rettigheter har barn?

Familiemønstrene har alltid vært sammensatte. I dag bor 75 prosent av norske barn med mor og far, men mangfoldet er likevel større enn før. Nagell synes å mene at jeg ikke anerkjenner dette mangfoldet. Men i Nagells innlegg fremstår det uklart hva det betyr å anerkjenne en familieform. Er det ensbetydende med at denne konstellasjonen har rett til assistert befruktning?

Et eksempel som viser ulike tilnærminger til foreldreskap, kan være de tilfeller der et homofilt og et lesbisk par samarbeider om et barn. Dette barnet har fire sosiale foreldre. Jeg er i boken tydelig på at barn kan ha en god oppvekst i ulike familier. Det gjelder også i slike familier. Vi lever i et liberalt demokrati. I konstellasjoner der man ikke trenger donor og assistert befruktning, er det heldigvis heller ingen lovmessige begrensninger som hindrer et slikt samarbeid.

Et annet spørsmål er imidlertid hvem som rettslig sett skal være barnets foreldre. Jeg forsvarer barnelovens enkle prinsipper som vi har hatt siden Johan Castberg og Katti Anker Møller kjempet frem de Castbergske barnelover i 1915. Disse prinsippene bygger på biologien. Hva betyr det i møte med moderne familiemønstre? De innebærer eksempelvis at barn som opplever ett eller to samlivsbrudd i løpet av oppveksten, med bonusforeldre på begge sider, aldri trenger å være i tvil om hvem som er foreldre og hvem som har ansvaret.

I det nevnte eksemplet hvor to par samarbeider, betyr barnelovens enkle prinsipper at de to som har satt barnet til verden er barnets juridiske mor og far. Arbeiderpartiet og Venstre har begge åpnet for at barnet i disse tilfellet skal kunne ha alle fire som juridiske foreldre. I dag ser vi dessverre for mange eksempler på sterke konflikter mellom to foreldre etter samlivsbrudd. Barnets daglige omsorg blir gjenstand for uforsonlige og lange oppgjør i rettsvesenet.

Hva skjer dersom de to nevnte parene skiller lag? Med Arbeiderpartiet og Venstres løsninger kan det da være fire voksne som hver for seg kan gå rettens vei for å kreve daglig omsorg og samværsrett. De arverettslige konsekvensene, og ansvaret som pårørende overfor fire aldrende foreldre, er kapitler for seg. Eksemplet illustrerer et sentralt spørsmål: Skal staten aktivt distribuere og opprette foreldreskap basert på kontrakter mellom voksne, eller skal staten la folk samarbeide fritt, flytte inn og ut, og begrense seg til å plassere det juridiske ansvaret på de to som satte barnet til verden?

I boken har jeg pekt på utfordringer for barns trygghet og noen av de dilemmaer staten møter hvis det juridiske foreldreskapet skal avgjøres av avtaleforhold. Jeg argumenterer for at hovedprinsippene i dagens barnelov ivaretar liberale prinsipper og er det alternativet som gir enkeltmennesker størst frihet. For er det ikke et paradoks at staten, i frihetens navn, deler ut kjønnsceller til mennesker som har et sterkt ønske om barn de har en eller annen form for biologisk tilknytning til, mens barna bare trenger omsorg?

Hvilken frihet og hvilke rettigheter har barn født ved hjelp av en donor? Et menneske kan slå seg til ro med at det er blitt til ved at en person signerte en avtale om å fritas for forpliktelser til sitt biologiske barn, mens en annen signerte en avtale om å være forelder. Men barnet kan også få behov for å finne sitt opphav. Hva er sannsynligheten for at en donor er i live 25 år senere? Er den utenlandske donoren å finne? Aksepterer donoren kontakt?

Hvilken frihet og hvilke rettigheter har barn født ved hjelp av en donor?

Nagell har rett i at utgangspunktet må være enkeltmenneskets frihet. Men dersom vi ikke respekterer at foreldreskap, slektskap og familiebånd har flere og dypere dimensjoner enn kontrakter, så blir det i beste fall frihet for noen voksne på bekostning av andre.

Øyvind Håbrekke er forfatter av Den liberale familien og faglig leder i tankesmien Skaperkraft.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.

Mer fra Ideer

«Det er ikke viktig om dybdelæring er gammel eller ny vin. Kanskje holder det å enes om at vinen er god?»