Debatt

Fremmedfryktens ansikt

Er det noe debatten rundt Sylvi Listhaugs Facebook-innlegg har lært oss er det at denne typen tema vekker sterke følelser. Følelser som på alle måter er ektefølt og sitter dypt inne i psyken. Disse følelsene lar seg ikke rykke av ett eller to gode, saklige argumenter.

Den kanskje mest omtalte av disse følelsene er fremmedfrykten. Debatter som denne virker å tvinge den til overflaten i det offentlige. Til manges store forbauselse. Og fortvilelse.

Fremmedfrykt har lenge være ensbetydende med «ondsinnede egenskaper» som rasisme, hvit-makt, diskriminering og sjåvinisme. Mens maktpersoner med særlig innflytelsesrike posisjoner i samfunnet (derav justisministre) må stå til rette for slike tankesett, er det en mer problematisk anklage å rette mot en betydelig del av befolkningen.

Fremmedfrykt og det å være varsom overfor det ukjente er en biologisk impuls ilagt oss fra evolusjonens side. Evolusjonsbiologien peker på dens opprinnelse som en ekstra årvåkenhet mot farer som lusket på savannen. Den gang ga det evolusjonær mening å frykte det som virket annerledes og fremmed. Hjerneforskningen har også avslørt en medfødt evne til å effektivt kunne skille på utseende fra hvem som er innenfor eller «fremmed» for din sosiale gruppe.

Frykt er en reell psykologisk tilstand.

Som med mange genetiske kollisjoner med det moderne samfunnet er dette et menneskelig trekk vi må ta inn over oss i politikk og samfunn. For frykt er en reell psykologisk tilstand, som ofte (spesielt i menns tilfelle) er tett assosiert med sinne og aggressivitet.

Å stemple en stor gruppe mennesker som rasister er helt feil medisin på et symptom som ligger dypt kodet i vår genetikk. Utfrysing, hån og regelrett dehumanisering fører bare til ytterligere radikalisering.

Det kan på ingen måte legitimere hatprat eller hatefulle ytringer i det offentlige ordskiftet. Men motsvaret kan ikke være mer hat, å spre frykt eller en dem-mot-oss-retorikk.

Olav Soldal

Mer fra Debatt