Annonse
00:00 - 06. april 2018

Dødens realitet kan ingen benekte

Det moderne mennesket dyrker den estetiserte døden, mens den naturlige døden prøves å holdes på en armlengdes avstand.

Edvard Munch. Døden i sykeværelset. Foto: Dag Andre Ivarsøy / Nasjonalmuseet
Annonse

I tidligere tider hadde flere nærhet til andre menneskers død. Når livet ebbet ut eller sykdommen tok de unges liv, var det naturlige oppholdssted hjemmet. Å føde og dø i sitt eget hjem symboliserte en nær forbindelse mellom liv og død, slektens gang fra vugge til grav. Da var man gjerne vitne til hele dødsprosessen – før, under og etter at den biologiske død inntraff. 

De nærmeste kunne bivåne den biologiske død, observere de fysiske endringene som skjedde, høre dødspusten, kjenne dødsskjelvingen og se og kjenne på hvordan den døde kroppen gradvis skiftet farge og temperatur. Og de sto i nærkontakt med den døendes psykologiske dødskamp – fornektelsen, angsten, fortvilelsen, sinnet eller lengselen om hjemkomst, fred og håp om nytt, evig liv. Ingen kom tettere på menneskelivets utgang enn det førmoderne mennesket.

Det moderne mennesket har mange bilder av døende mennesker, mange flere enn tidligere. Men det er dødsabstraksjoner, bilder løsrevet dødens fysiske nærvær. Det er døden som vises i nyhetsbildet eller underholdningens estetiserte dødsforestillinger. En omfattende underholdningsindustri dyrker i dag døden som tema. Det er ikke noe nytt. Døden har alltid vært et sentralt motiv i kunsten og i litteraturen. Den har bare i vår tid ikledd seg nye kunstneriske uttrykk. 

Påsketiden handler om religiøs død, men også om de mange krimgåter sentrert rundt mordet. Død som underholdning er iscenesettelsen av den teknologiske og kunstneriske døden. Og det er fremstillingen av den spekulative og bestialske voldsdøden. Men uansett hvor presise slike dødsfremstillinger måtte være, vil det fortsatt bare være dødsfiksjoner, distansert, kunstig død uten innvirkning eller konsekvenser i ens liv. Møtet med den naturlige døden er annerledes.

I dag dør de fleste på institusjoner og blir tatt hånd om av profesjonelle aktører. Vi forholder oss også her til en form for teknisk død. Presten Per Anders Nordengen skriver i en kronikk om døden at det i vår tid alltid settes en diagnose og et sykdomsstempel som årsak til skrøpelighet og som grunn til at vi dør. Den naturlige alderdom, forgjengelighet og død, at man blir «mett av dage», tales det lite om. Også dødsøyeblikket blir tolket i lys av den moderne medisin. En slik teknisk dødstilnærming, hvor fortolkningsnøklene er naturvitenskapelige, hjelper oss lite i å forstå dødens eksistensielle sider. Bare ved å være til stede hos den døende kan vi se «dødens menneskelige ansikt».

Bare ved å være til stede hos den døende kan vi se «dødens menneskelige ansikt».

Generelt har det moderne mennesket problemer med å ta innover seg at livet ikke varer evig, hevder Michael Hviid Jacobsen, som er sosiolog ved Aalborg Universitet og har skrevet mye om døden. 

Den naturlige død er tabubelagt og blir ikke samtaletema før en av våre nærmeste rammes. Det til tross for at vi hele tiden er omgitt av dødens krefter. Alle rammes av døden, uavhengig av klasse og status. Den kommer naturlig med alderen, og den rammer unge og uskyldige. Og den rammer de nærmeste som står tilbake med den bunnløse sorgen, med de vanskelige spørsmålene og forhåpentlig med de gode minnene. 

Filosofen Martin Heidegger hevder at en følelse av «intethet» følger vår eksistens som en skygge gjennom livet. En intethet som ligger der som en basis for hele vår livseksistens. Dødens realitet treffer oss brutalt og forteller oss at vi er alene i verden. Ingen går med oss ut av livet. Det er en del av vår dødsangst. Kanskje er det en grunn til at moderne mennesker prøver å leve intenst «her og nå» og lengst mulig. Og kanskje det er derfor troende klamrer seg til forestillingen om en evig himmel. Når moderniteten har tappet livet for enhver tro på et liv bakenfor og utenfor dette livets grenser, skulle man tro at mennesket ikke lenger bærer på dødsbevissthet og dødsangst. 

Dødens realitet treffer oss brutalt og forteller oss at vi er alene i verden.

Men det er ikke det vi erfarer. Også det moderne mennesket synes å bære på en dødsangst og et savn utover dette livet. For den danske filosofen Søren Kierkegaard var ikke dødsangst et uttrykk for manglende gudstro, heller tvert imot. Han mente dødsangsten vitnet om at vi har evighetsatomer i oss. Døden som tema er ikke gått av moten i vår tid, vi dyrker den som aldri før. Den naturlige døden derimot, synes det som om vi har distansert oss fra.

I antikken talte de om et memento mori – husk at du skal dø! En påminning om at døden var en del av livet og kunne ramme den enkelte når som helst. En slik dødsbevissthet førte med seg at man var mer ydmyk og takknemlig for livet her og nå, fordi det var en påminning om livets sårbarhet og skjørhet. Det samme erfarer vi i vår tid. 

Det er ingen fasitsvar på hvordan folk reagerer når de møter døden på nært hold. For noen kommer den også med en uutholdelig smerte som varer livet ut. Uansett – når døden truer og rammer de vi elsker, blir vi minnet om dens realitet. En slik realitet kjenner vi alle på, om man er religiøs eller ikke. Sosialmedisineren Per Fugelli, som nylig gikk bort etter syv år med en uhelbredelig kreftdiagnose, ga den naturlige døden et ansikt utad. Han talte åpent og usminket om den, og skrev om den i Døden, skal vi danse?. Han var også et levende bevis på at bevissthet rundt den ufravikelige naturlige død, bidro til livsberikelse.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.

Mer fra Ideer

«Tanken om humanisten som forvalteren av det som er mykt, dypt og høyverdig, var alltid diskutabel.»